Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

«Hjertet er en ensom jeger»

«Hjertet er en ensom jeger», er tittelen på en bok jeg kjøpte før påske i håp om å finne nok ro til å lese. En bok som kom ut første gang i 1940 og som ble en bestselger etter relanseringen i 2016. Forfatteren er ukjente for meg, og heter Carson McCullers.
Jeg tenkte vel ikke så mye over tittelen på boka, utover det at den såg ut til å være en akkurat spennende nok «feel good» bok. En klassiker står det å lese på permen, som har fått terningkast 6 av både Dagbladet og VG .

Jeg har ikke begynt å lese den enda. Bare boktittelen. «Hjertet er en ensom jeger», og jeg tenker at slik er det. Sånn har det vært og sånn kommer det til å bli. Hele tiden jakte på det som kan gi en litt ro og fred i hjertet. En svulstig og ganske så klisjeaktig metafor, denne hjertefreden. Men så er det nå noe med den likevel da. Som er alt annet enn svulstig.

Da min far døde, husker jeg min datter spurte om jeg kunne vise henne hvor hjertedøren hennes var. Hun klarte ikke finne sin , sa hun. Hjertedøren er det bare du som kan åpne og styre, det er ingen andre som ser den eller vet helt hvordan den fungerer, prøvde jeg da å formidle. Så løftet hun opp genseren sin, såg seg selv på brystet og så, » Mamma, sant det er rart at bestefar som var så stor får plass inne i hjertet mitt som er så lite «.
Så stort er hjertet ditt, kunne jeg da si, at alle de du er glad i får plass!

Fysioterapeuten min spurte meg en gang om jeg hadde tenkt på hvorfor spissen på hjertet vårt «peker» fremover. Liksom retter seg mot den andre, eller de andre.
Hun tenkte at det var fordi vi alle trenger noen der ved vår side, at vi er relasjonelle vesen, helt avhengige av at andre er der sammen med oss på en eller annen måte.

Kanskje det er det hjertet mitt hele tiden jakter på, tenker jeg.
Så er det noe med det at «språket» hjertet bruker,( iallfall gjør mitt det) , er at tilliten ( til-lit) må være der.
Og det må jeg klare å stole på, for at hjertet mitt skal slutte å jakte.

For at jeg skal klare å senke skuldrene.

For at jeg skal våge å tro på det hjertet mitt har å si.

«Tillit til», den mest utfordrende og vanskeligste disiplinen som finnes i min verden.

Og hjertet mitt jakter som en ensom jeger, og jeg som har hjerte i brystet mitt er velvitende om at å hele tiden være på jakt er slitsomt.

… selv for et hjerte.

 

Reklamer

Raude lepper

Raude lepper

Eg har kjøpt lausneglar,
Slike blanke
Med lim på baksida.
Glinsende raude
og vakre.

Og ein raud leppestift,
Slik at eg kan laga trutemunn ,
Og sette nasen i sky
Medan eg klør meg underfundig på magen,
Med dei raude neglane mine

Etterpå skal eg sleppa meg ut
I evigheten

Blikket

Speilet fangar  blikket.

Grip tak

– i den djupe,

svarte,

uendelege pupillen.

Metamorforisk,

treffsikker,

og drepande.

Svartstilla

Stundom,
når det blæs opp til storm,
kan eg berre leggja meg ned
og flyta med straumen,
fylgja bølgene som slår innover land.
Det er svartstilla som fangar,
Alltid.

Profesjonelle venner, bare det?

Hver dag titter jeg innom statistikken på bloggen min. Jeg gjør det fordi jeg kanskje like ofte tenker på å avslutte roennaug.com. Skal jeg fortsette å skrive, er en tanke som tar stor plass. Vil jeg dele? Hva tenker de som leser dette om det jeg deler? Fordi jeg registrer jo at det faktisk er mange mennesker som leser noe fra bloggen som ligger der på www, hver eneste dag.
Jeg innrømmer glatt at jeg også lurer veldig på hvem det faktisk er som leser det jeg har skrevet. Det kunne vært veldig artig å vite, men det krever at leser gir seg til kjenne.
Det velger leserne heldigvis selv om de vil eller ikke. Jeg kan lett forstå, at rundt tematikken i mine blogginnlegg kan de være mange tanker og følelser som blir aktiverte. Enda bedre forstår jeg det, når jeg kjenner etter på min egen fobi mot følelser.
Så da er det sånn, – jeg sjekker statistikk over leste innlegg fordi jeg er grådig nysgjerrig og fortsetter å betale de $ de koster å holde roennaug.com gående i wordpress.

Jeg skal så absolutt ikke gi noe resymé av året som gikk. Til det har det vært så i overkant alt for mange skarpe svinger og fjelltopper med kvikksandgroper både her og der som har måttet forseres. Å leve med kompleks ptsd når triggere står i kø for å overraske deg, igjen og igjen, er faktisk ganske depresjonsaktiverende.

Så ja. Selv om jeg har mata meg selv med en overbevisning om at jeg faktisk ikke orker en depresjon til, så traff den. Lite lydhør som den er, tar den den plassen den krever. Innrømmer også her at den plassen er større enn hva jeg kjenner på at jeg kan trives med. Depresjonstrollet suger!

Jeg skrev en gang en kronikk der jeg brukte metaforen at troll sprekker i sollys. Sett ord på det som opptar tankene dine, alle «hemmeligheter» som tar for stor plass til at de er til å leve med, så blir det lettere etterhvert, tenkte jeg den gangen.

Fortsatt har jeg troen på at dette virker. Snakke om det som er der slik at det blir ufarliggjort.
Når en er deprimert går det meste tregt. Prokrastineringens velsignelse?

Det er noe med at alt som kan utsettes til neste sving er passert , lett kan tenkes at vil gå helt fint. Happy go lucky tanke kanskje?

En annen greie er at det er så utrolig slitsomt å be om hjelp, føle seg brysom og plagsom og håpløs, slik kritikeren som sitter på skulderen er en kløpper til å presse inn sånn ca. hele tiden.
Dette generer for meg, en så stor frykt for å bli avvist ( kritikeren er usannsynlig god på å zoome inn alt som kan minne om en avvisning, for så å la dette være sannheten) at jeg unngår å be om tjenester sånn ca. i sin helhet. Du kan godt si at kritikeren beskytter meg som i det å forskuttere en avvisning. Tøffe er de som prøver å ta utfordringen med å trosse kritikeren.

Så gjorde jeg det likevel. Jeg tok mot til meg og spurte om en samtale med kontaktpersonen min på Smiso. Egentlig ganske stolt over å makte det, men hadde vel et lyst øyeblikk der jeg forstod at jeg måtte ta sjansen.

Når jeg jobbet som psykiatrisk sykepleier husker jeg vi var opptatt av at pasientene våre trengte venner som ikke bare var profesjonelle. Profesjonelle som de som er betalt for å være der for en samtale.

Den dagen på Smiso, sa jeg til kontakten min at nå er jeg der selv. Jeg våger ikke lengre stole nok på menneskene rundt meg til at jeg våger å be om en tjeneste. At jeg tror på at de ser meg som mennesket bak diagnosen , fordi jeg faktisk ikke er opplevelsene mine. Jeg er meg! ( akkurat som jeg tror på det sånn dypest sett)
Tenk å klare å stole nok på den andre til å tro på at noen ønsker å være der for meg!

«Hva kan du gjøre med det da?» spurte hun.
«Jeg er vel nødt til å ta sjansen på å prøve», var svaret mitt » uten å faktisk ha peiling på hvordan «.

Lørdag den 18.februar skal vi ha barnedåp til lille Hanne. Kritikeren min har glemt å beskytte meg, men matet meg med en overbevisning om at dette må du da klarer du selv. Du trenger ikke hjelp til å lage mat og å lage til fest for 35 mennesker.

Så er det jo akkurat det jeg trenger. Jeg trenger hjelp, men jeg våger ikke spørre noen fordi jeg faktisk ikke vet hvem jeg kan spørre fordi jeg ikke vet hvem jeg våger å tro på at kan tenke seg å hjelpe meg. Da med overskriften » tror du virkelig noen gidder det da».

Så ble det en blogg, om det å føle seg så bitte bitte liten i en stor og støl kropp som pt. kjenner på et hav av følelser rundt det å være den som kanskje må ta til takke med profesjonelle venner. Fordi alt annet blir for skummelt.

Vil jeg det? Eller våger jeg ta sjansen på å spørre noen om hjelp?

angst

Slik kan det føles, å være redd uten helt å forstå hvorfor

Les videre

Hjartetanke

Dersom eg søkjer
Djupt nok
Kan eg kjenna hjarte mitt slå

Kan eg kjenna at eg er
Fordomsfri og ekte

Slik eg ynskjer at det skal være
Dei dagane
Eg ikkje når opp
Til kjensla av å levaIMG_3311

Ny dag…

05.10….klokkeradioen slår seg på.
Har lagt musestille en stund nå.
Er tissetrengt.
Har vært det lenge.

Han velter seg rundt og slår av musikken som er i ferd med å fylle rommet. Hurtig eskalerende volum fra klokkeradioen.
Jeg later som jeg sover, mens jeg hører romsteringen på badet.
«Skulle lagt oppe», tenker jeg.
«Hadde fått fred da».
Jeg lytter etter de kjente lydene.
Tissingen, dusjen som varer 4 minutter og 30 sekunder, brødskjæringen( 6 skiver , to til frokost og fire til nistemat), døra som åpner seg for å hente inn avisen, tannpussen, romsteringen etter bilnøklene (som aldri blir hengt opp der de skal), så suset fra oppvaskemaskina som blir satt i gang før han gløtter på soveromsdøra og sier,-
«Hadet, det er fint vær i dag»

eller

«Hadet,- det er ganske glatt på skiferhellene»

og til slutt alltid status katter : «begge kattene er ute».

«Hadet «, svarer jeg, og later som om jeg ikke er våken nok til å se på han.
Må sove litt til.

Så hører jeg duren fra bilen, og vet jeg er alene.

Tisser.
Ser på telefonen. Kalenderen forteller at det er mandag.
Sjekker Mail. Gammel vane.
Facebook. Ny vane.
Sjekker at telefonen er på lydløs.

Pakker dyna godt rundt meg. Ligger på siden og åpner en ny pastilleske.
Tar en pastill. En til, hele esken tømmes. Alltid sukkerfrie. Bruker de til å tygge meg inn i en transe av dagdrømmemodus,
mens den bare maner bare frem en enda større tomhetsfølelse.

Det er stille,
Og tomt.IMG_2281

Et smil, kanskje?

Bare et lite blikk,
En ørliten bevegelse,
Et håndtrykk eller
Et smil
kanskje?

Men alt var
Bare stille –
og et tomt blikk
Så tomt som bare en mor kan se.
Som stillheten etter en storm
Etter brusende hav og
knekte trær
Når alt ligger dødt
Rundt deg

 

IMG_0682

Kvardagsord

Alle desse orda, som kvernar utan stans.

Les videre

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site