Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Dissosiering og sorg.

1.mars.

Første vårdag. 

År etter år. 

Denne dagen kommer, og jeg føler meg både forberedt og overrasket på samme tid. 

Den kommer alltid upassende. 

Jeg håper på en måte at den aldri skal komme,at tiden bare skal forsvinne. Likevel kommer den. Etter den alltid så korte februar. 

I fjor ble den annerledes. Fordi jeg reiste hjemmefra  for å være barnevakt. Barnebarnet mitt skulle bli storesøster , og vi var alle veldig veldig spente. 

Disse første dagene i mars ble venting. Mye venting. Det var en blanding av så uendelig mange følelser som ble aktivert.

Når hun ble født så alt for tidlig, var det fordi datteren min ble så veldig veldig syk. 

Når jeg kommer til dem, er det barnebarnet som blir syk. Hun er kjempesyk med influensa, så jeg våker over henne, dag og natt. 41, 5 i temperatur. Det er så skummelt. Og det er i dagene før Norge blir stengt ned som følge av en pandemi. 

Etter mange dager med kynnere og rier kommer 5.mars , og babyen melder tydelig i fra om at hun er klar for å møte familien sin. Begynne på et «selvstendig» liv. 

Jeg ber mine mest hjelpeløse bønner om at alt skal gå bra, samtidig som jeg tenker på at i morgen er det 6.mars. 

Solveig sin dag. 

Det er Solveig sin dag, hennes og min. Ingen andre sin. 

Så, like over midnatt blir lillesøster født. På tante Solveig sin bursdag. 

På lørdag blir hun 1 år. Hennes første bursdag som hun skal dele med tante Solveig. 

Hos meg er det et følelsesmessig kaos. Virkelig kaos. Jeg våger ikke kjenne etter. Jeg våger ikke være i dette. Det er for stort og for krevende. 

Dette kaoset, som jeg så definitivt ikke har vært forberedt på. Hvordan snu dette til noe som kan føles fint? Jeg vet ikke hvordan. Det er for krevende. 

Og jeg er så forundret over hvordan følelsene mine blir rundprylt. De får regelrett juling av alle disse årene med en million unnamanøvrer. Svart belte i å «late som om». Påsveising av de tyngste barrikader på topplokket mitt. Ikke en tanke, ikke en følelse, bare «late som om» følelser. 

Likevel, tankene er der jo. På en måte så kommer de snikende. Etter så mye undring stopper det plutselig opp, og jeg tenker; hvorfor blir det sånn? Hvorfor så vanskelig. 

Svaret kommer like plutselig, – klart det er vanskelig. Klart det er vanskelig med en dissosieringslidelse og en komplisert sorg. Det kan jo ikke gå sammen det. Når noe blir trigget og jeg ikke aner hvem i meg som blir «truffet» av det som trigger. Våren trigger. Bursdager som er sammenfallende trigger. Krøller trigger. Triggere over alt. 

Mange av delene mine aner ikke hvordan de skal forholde seg til å se et lite barn bli drept. Klart det er vanskelig. Og når jeg ikke klarer ta inn over meg hvilken del som er aktivert, hvordan kan jeg da komme meg videre i en sorg. Tilogmed, tillate sorgen å komme. Ingenting passer jo? 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal møte frykten, uroen, sorgen. Jeg mestrer rett og slett ikke, fordi det som er hele meg aldri har fått ro til å være i den naturlige sorgen det er å miste et barn. Dissosieringen har ødelagt det som ødelegger et liv for så mange. Nemlig det å miste et barn, brått og brutalt. Dobbelt opp i n’te potens liksom. 

Barnebarnet og jeg var på graven til tante Solveig for ikke så lenge siden. 

«Hvorfor er tante Solveig død?»

«Hvorfor kan hun være ned i jorden og oppe i himmelen på en gang?»

«Hvorfor er jorden så hard?»

«Hvorfor dør mennesker?»

….og mange mange flere spørsmål. 

Et av mine svar ble! Noen ganger er menneskene ferdige med livene sine, sånn som det var med oldemor. Noen ganger blir mennesker syke, og kroppen klarer ikke være i livet sitt lengre.

«Men, kommer det nye mennesker da?», spør hun. 

Ja, sier jeg, Lillesøster er jo ny. Og du er ny. 

Åja, stråler hun. Det er vi. Lillesøster og jeg er nye. 

Så går vi ut fra gravplassen. Jeg full i tanker , og hun lykkelig. 

På kvelden setter hun seg i vinduet i det nye huset sitt og ser ut. «Bestemor, nå ser jeg månen, og så ser jeg graven til tante Solveig. Hvorfor det?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten mener ...

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: