Siden når var det flaut å være deprimert?

roennaugrevheim ♦ 7. mai 2019 ♦ 2 kommentarer

Med hvem kan en snakke med om depresjon,

– og om det er noen, hva er det tillatt å snakke om?

Er det noen som står der klar med den livbøyen som trengs, og hva er tankene som må verbaliseres for at «noen» forstår at det ikke er noe en trenger å skamme seg over at en er deprimert. 

Å være deprimert er usigelige tungt. Tungt, krevende, skamfullt og dødelig.

De fleste deprimerte lever et liv, beskyttet av sine omgivelser på en eller annen måte. Noe som holder dem gående. 

Min beskyttelse i dag er for eksempel barnebarna mine , og selvfølgelig barna mine. Selvom barna mine ville forstå om jeg valgte bort livet, tror jeg da, så ville ikke barnebarna klare å forstå det. Jeg setter også barna mine i en slem knipe, for hva skulle de formidle til barna sine om hvorfor jeg døde dersom det var uventet ? Det spørsmålet ville garantert komme fra den yngste garde av flokken min. 

Klart det er enklere å formidle at det var «kreften» som tok livet, ikke mangelen på krefter. Fordi å være deprimert føles som om en alltid er i mangel på krefter. De rette kreftene. De selvdestruktive kreftene lever «livets glade dager», om en kan si det på den måten. Selv om en faktisk noen ganger blir for sliten til dem også, paradoksalt nok.

Jeg tenker mye på depresjonen min om dagen. «Hva er høna og hva er egget», tanker. Hva er det som vedlikeholder denne «faenskapen». Hvorfor klarer jeg ikke vikle meg ut, leve et liv som glad og fornøyd, uten å putte i meg alskens medikamenter for å i det hele å eksistere. 

Jeg må finne ut av dette, objektivisere, for om mulig legge til side men aller helst kvitte meg med. 

Hvordan kan jeg klare å bryte denne sirkelen, eller kanskje en bedre metafor, få giftslangen til å slippe taket i halen sin. 

Fordi denne depresjonsgreien er giftig. Syrlig og giftig, og jeg er så uendelig lei.

Da er det så lett å miste håpet, at fotfestet glipper, at beskyttelsen ikke virker lengre. At depresjonen vedlikeholder seg selv, på en måte.

Mulig jeg har en hel del svar på spørsmålet mitt, det er bare det at depresjonstrollet, eller faenskapen holder igjen og tvinger meg inn i en tilstand der de positive  intervensjonene ikke eksisterer.

Min indre opponent, ser på mine depresjoner som skamfulle. Noe som ikke skal være eller trenger være. Pinglete. Noe som jeg bare kan «kvikkfikse» ved å tenke positivt, gå på tur, gjøre noe kjekt…ta litt mere antidepressiva. «Du trenger gjerne det nå», sier de som er satt til å være hjelpere og som kan ordinere medikamenter, men som ikke vet hva annet de kan si. 

Og jeg vet at det kan hjelpe på kort sikt, og den intellektuelle delen av hjernen min vet at det ikke er skamfullt, men jeg skammer meg likevel.

Og jeg vet nok hva som skal til på et nivå, men når alle de andre nivåene «bakker» imot, –

Da drukner selv den beste svømmeren.

Livbøyen må faktisk nåes, om en ikke skal drukne. 

Og jeg trenger å få lov til å nå livbøyen  på min måte, – 

iallfall enn så lenge!