Tanker over et strikketøy

roennaugrevheim ♦ 12. mars 2018 ♦ Legg igjen en kommentar

Avsluttet denne genseren før jeg begynte på den grønne.

Jeg våkner med stiv nakke i dag. Så stiv at det pulserer i området skulder til skulder. Alt i mellom kjennes knallhard og selvfølgelig vondt.
Kanskje jeg klarer å sove litt til, tenker jeg, og retter på puta. Det bare utløser en ny pulsering i området jeg allerede har definert som nakke. Jeg er bare så utrolig nakkestiv.
Men, jeg har ikke vondt i armene.
Ikke i fingrene.
Ikke på den måten som det var den gangen det var prolaps i nakken.
Det føltes trygt å vite.

Så da er det vel strikkinga mi da, tenker jeg og føler tempoet på strikkepinnene mine lenge før jeg har fått strikketøyet i henda mine. Strikkepinnene som fyker avgårde, og som på en måte døyver smerten i alle de depressive tankene mine som borer seg inn i de fleste av fibrene i kroppen min.
Lettelsen avløses fort av en fryktelig ubehagelig panikkfølelse. For hva i all verden skal jeg finne på om jeg ikke klarer å strikke? Hva fyller jeg tomheten min med da?

Det siste jeg gjorde før jeg la meg i går var å hente et nytt nøste med det olivengrønne alpakka garnet fra Dale. 50g. og 133 m med mykt fint ullgarn. Forresten, jeg tok med to nøster, sånn for sikkerhets skyld. Jeg vet liksom aldri hvor fort det går å strikke opp et nøste. Eller, hvor fanget jeg blir av egne tankerekker som jeg på død og liv aldri har tid til, eller orker å møte. Det passer ikke, jeg må bare strikke to omganger til.

Det er bare å komme seg opp, tenker jeg, og kaster dynen tilsiden. Litt usikker på om den nye senga sin høyde er en fordel akkurat nå. Den er høy, men det går jo fint. Husker vel neppe hvordan den gamle senga var, bare noen av alle disse tankene som kommer og dessverre sjeldent går igjen.
Opp på gulvet, fordi kroppen må bevege seg nå om jeg ikke skal bli fullstendig sengeliggende. Kanskje det er å overdrive litt, men akkurat nå kjennes det slik ut. Det føles nesten som om jeg skal knekke, det er søren meg ikke bare nakken som er stiv, sukker jeg.
Hva kan jeg gjøre nå for å få litt bevegelse i kroppen. Litt bevegelse sånn at ikke alt er vondt.

Å bøye seg ned etter buksa jeg slapp av meg i går kveld kjennes nesten ut som et mesterstykke i å tåle smerter. Men med god støtte og litt lirking, klarer jeg å få det ene benet opp i joggebuksa. Liten pause, og jammen meg så klarte jeg å få det andre på plass også.
Jeg velger en fleece jakke, rett på kroppen. Den er det glidelås i og den er så romslig at det er lett å få den på plass slik at jeg bare kan dra opp glidelåsen.

Jeg prøver å memorere fysioterapeuten sin veiledning i en «spinecurl» lignende bevegelse. Jeg gir meg ikke, og kommer etter mye lirking dit hen at jeg kjenner jeg klarer å bevege kroppen sånn noenlunde, før jeg kryper på plass i sofaen med strikketøyet.

Jeg burde nok gått en liten tur, tenker jeg mens pinnene raser avgårde. Det skal jeg, bare jeg får sett ferdig 3 mila i Holmenkollen.
Men, nå er jeg jo snart ferdig med dette nøstet her, jeg strikker det ferdig , så kan jeg gå en tur.

Men det er jo lyst ute. Og det er søndag og sikkert mange som er ute og lufter seg.
Jeg slår i fra meg hele turen enn så lenge, jeg må vente til det blir mørkt. Da kan jeg gå ut.

Og sånn fortsetter diskusjonen inne i hodet mitt. Skal, skal ikke. Ambivalensen som er en menneskelig greie, men som blir så forsterket ved en depresjon var det en lege som sa.
Jaja, tenker jeg, i morgen må jeg ut, fordi da har jeg en avtale. Det hjelper med avtaler. Det hjelper fordi jeg liker ikke å ikke holde en avtale. Det er i overkant for skummelt for en som er redd for at noen skal bli sinte eller irriterte eller noe i den duren der. Da holder en avtaler.

Så da strikker jeg litt til da. Olivengrønn mariusgenser kan jo bli fint det. Det ble bare 399m olivengrønn ulltråd omsatt til masker på pinner nr. 3 denne dagen.