Etter en terapitime

roennaugrevheim ♦ 14. september 2017 ♦ 4 kommentarer

« Vil du ha time neste uke?, jeg har bare to timer ledig.»
Jeg kjenner usikkerheten som en klam hånd som trykker meg ned. Hun vil jeg skal si nei, helt sikkert. Men om jeg sier nei, så sier hun at det er jeg som må bestemme. «Hva vil du ? », kommer hun til å spørre.
Så jeg sier, – « kanskje det er lurt, fordi det blir jo ikke noe uken etter.» Det sier jeg fordi det da er sykkel-VM i byen. Og jeg kjenner på at jeg ikke orker tanken på å organisere meg nok til å komme meg gjennom hele sentrum av byen, til et eller annet tidspunkt jeg sikkert ikke vil klare å rekke pga trafikale utfordringer og stengte veier. Til det er det en altfor krevende trigger.
Jeg får tilbake timekortet  uten å se hva som står på det, og stapper det ned i sekken min.
I det jeg åpner døren ut fra kontoret hører jeg en stemme som sier, « tenk på støtten du har i deg, tenk på…»

Så hører jeg ikke mere.
Med duket nakke og tårefylte øyne beveger jeg meg raskt ut gjennom det som blir en lang tynn tarm av en gang akkurat nå. Raske skritt forbi dem som sitter og venter, og mot toalettet som selvfølgelig viser på dørlåsen at er opptatt. Ingen må se at jeg gråter. Ingen!
Like greit, tenker jeg, at doen er opptatt.
Jeg får på meg skoene og kommer meg ut på gaten.
Da renner tårene, som jeg med kjappe bestemte tak klarer å tørke vekk, og jeg tenker; «hva skjedde nå?», og
« nå må jeg bare komme meg bort» ,og
«aldri mere»!!!

Hun vil ikke at jeg skal komme tilbake, selvfølgelig vil hun ikke det, tenker jeg. Hun har ikke tid til meg, fordi jeg får jo ikke til det hun sikkert tenker jeg skal få til. Hun er sint på meg. Det er min feil at jeg ikke får til, og det er min feil at jeg ikke er en del av den flokken jeg dypest sett ønsker å være en del av og det er min feil at jeg ikke får til noe av alt dette.
Tankene min er i høy beredskap. Jeg er feil!
Jeg roter rundt i sekken min og finner telefonen. Leiter frem rett telefonnummer, og skriver en sms der jeg avbestiller timen jeg nettopp har fått.

Inne i hodet mitt «hører» jeg  henne si, « du bestemmer hvor du vil stå i rommet, du bestemmer».

Jeg «hører» det blir sagt at jeg bestemmer, men at det samtidig blir lagt føringer for hvordan og hvorfor jeg ikke kan plassere meg hvor som helst, så da kan jeg jo selvsagt ikke velge likevel da.
Men sånn er det jo , sier jeg til meg selv. Nå er du i en terapeutisk relasjon. Du er her fordi du ønsker endring. Det er bare det at …

Jeg kan fortsatt kjenne hånden hennes i nakken min. Den hånden hun la der, uten at jeg var forberedt godt nok akkurat i dag. Fordi jeg er så veldig i beredskap. Den hånden som fikk meg til å føle at jeg holder på å dø av skrekk. Kvelningsfornemmelser. Den følelsen som kommer når du kjenner du må svelge gråten som presser på, fordi den ikke passer. Den passer ikke, fordi følelsen av at noe er helt feil er så altoppslukende og frykten for å gjøre feil, eller være feil føles kvelende.

Så «ordren» om å se på henne. «Se på meg Rønnaug , se på meg» . Se på meg!!! Tilslutt ser jeg, uten å ane hva det er jeg egentlig ser. Men opplevelsen er «sint dame» . Hun er sint på meg. Sint.
Og jeg innser ikke før dager senere, at den voksne Rønnaug har flyktet fra dette rommet for lenge siden. Igjen står 10 åringen, livredd og skamfull.

Jeg ser på klokken, og tenker at jeg teknisk sett kan møte på noen kjente fordi bisettelsen jeg ikke orker å være tilstede i i dag begynner om en times tid. Jeg gjør en lynkjapp kalkulering, hvor er det lurt å gå, og hvordan unngår jeg evt. å «se» noen som evt kommer på min rute nå? Beredskapen er på nivå langt over anbefalte grenser.
Nå handler det om å komme seg i sikkerhet.
Nå gjelder det bare å finne Mona.

Av erfaring vet jeg også, at det godt kan skje at jeg enten ikke klarer huske hva jeg har avtalt med Mona, eller at jeg mister evnen til å finne det stedet vi har avtalt. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg mister evnen til å vite hvor jeg er. Da er beredskapen virkelig i høygir.

Det skjer heldigvis ikke i dag. Jeg finner frem til Kode 1 og Mona er der.
Jeg får en bamseklem, og jeg klarer ta i mot.
Så kommer tårene.
Så kommer fortvilelsen.
Så tenker jeg, –
dette orker jeg ikke være i,-
…fordi det kan jo ikke være slik
Når en prøver å ta i mot støtte?