Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

It,s the attitude

Jeg stopper, ser på Rebeca og spør henne med forsiktig stemme, » såg du det samme som meg nå»?
Uten å gjøre mer enn å se hverandre i øynene et lite brøkdel av et sekund , snur vi oss og går raskt tilbake til lyskrysset vi nettopp passerte.
Det var der den lille gutten hadde stått. Alene, knugende på en liten hundevalp. Det var seint på kvelden, mørkt og iskaldt.
Men gutten var vekke, selvfølgelig. Vi såg oss rundt , og hadde vel et ørlite håp om å få øye på han.

Rebeca og jeg er i Bucuresti, Romania’s hovedsted. Jeg er i dette landet der fasade er viktigere enn noe annet. Der travelheten gjør at dersom det er mulig å presse inn 6 biler ved siden av hverandre på fire felt, så gjør en det uten at noen bryr seg. Sikkerhetsbelter er sikkert påbudt, men når det ikke finnes i den tilårskomne Daciaen, så er det greit nok det.
Tråkker en derimot på en gresstust i en av de mange parkene etter diktator Ceausescu sine velmaktsdager, så står vakten der før du rekker trekke pusten. En millionby med tusenvis av gatebarn. Vi er i fødebyen til Rebeca for å være sammen med noen av dem som jobber med gatebarna , for å se og for å lære.

Vi ser på hverandre igjen, kan vi lete? Begge vet at det ikke er en eneste liten mulighet for oss to jentene å ferdes rundt i denne millionbyen på leit etter en liten hjemløs gutt. Til det er natten for farlig for oss to alene. Vi ville nok uansett ikke funnet frem til akkurat denne gutten, men viljen er der. Mye vilje!

Fordi vi begge tenkte at dette er en hjemløs gutt. En gutt som ikke har vært på gaten så lenge. Til det var han for tynnkledd. Han ville ikke overleve så lenge i denne kulden uten mere klær på kroppen. Vi hadde også forstått at de barna som det gikk an å redde fra et fremtidig gateliv var nettopp disse som kanskje ikke hadde vært der så lenge.
Kanskje denne gutten hadde rømt fra et barnehjem? Et av de barnehjemmene vi hørte virkelige skrekkhistorier fra her hjemme i andedammen en gang for ikke så alt for mange årtilbake. Der barna ble behandlet så dårlig at det faktisk ikke er mulig å begripe.
Eller kanskje han har rømt hjemmefra?
Eller enda verre tenker jeg, det kan jo godt hende han er blitt kastet ut av hjemme fra , fordi de voksne ikke evner eller har vilje til å ta vare på han. Livet ble for utfordrende og for vanskelig til å ta vare på et barn. Men barn blir det fort og mange av, da den nærheten en søker ofte fører til et barn. Vi møtte flere gravide og småbarnsforeldre som bodde der kummelokket var inngangsdør.

Så tenker jeg på alle de barna jeg har møtt de siste dagene. Den lille gutten på 7 år som foreldrene hadde satt på toget som førte han inn til Bucuresti. En dagsreise hjemmefra, uten returbillett. Oppdraget er klart skissert for gutten, han må fra nå av klare seg selv. Bli et av de mange små, gjerne så lusete, skitne barn som bor sammen med større enda mer møkkete barn, under gateplan. Der inngangsdøren er et kummelokk, og der lim og maling blir innhalert fra plastikkposer for at dagen følelsesmessig skal bli mulig å være i. Sløve små gutter og jenter med sniffeposene sine. Alle ser ut som gutter, det er tryggest det, sier de.

Selv om vi ser dem overalt, så er de «usynlige» for offentligheten.
I Romania ønsker ikke myndighetene at det er gatebarn. De eksisterer ikke. Dersom landet skal anerkjennes i Europafelleskapet, tar det seg dårlig ut med så store sosiale utfordringer.
Tidligere oppholdt bostedsløse seg gjerne i parkene. Så bestemte myndighetene at de ikke skulle eksistere lengre , så nå ser en dem overalt. Et kjempeparadoks! På alle hjørner, ved kjøpesentrene, i falleferdige bygårder og i «kloakken» , der det tross alt er varme om vinteren.

Å være hjemløs betyr at du ikke har en adresse. Har du ikke en adresse så får du ikke identitetspapir. Har du ikke identitetspapir så får du heller ikke en adresse. Da biter du deg selv i halen! Ingen kan komme videre uten hjelp fra noen utenfra.

Jeg skulle ønsket jeg var flink til å tegne eller male. At jeg kunne klare å beskrive denne gutten som vi møtte denne kvelden for mange år siden. Dette lille øyeblikket som har brent seg fast.
Gutten var kanskje 4 eller 5 år. Han hadde på seg en flanellpysjamas, brunstripete, der de lyse feltene var møkkete og såg mere grå ut. Likevel var det tydelig at dette en gang var en hvit farge. Buksebaken var revnet i sømmen fra livet og ned, slik at jeg kunne se huden innenfor. Føttene var bare, uten sokker og sko. Han hadde kort brunt hår og mørke øyne, noe som fikk meg til å tenke at han var en av mange hjemløse sigøynerbarn. Mørke flakkende og livredde øyne som jeg hadde kontakt med dette lille mikrosekundet. Et blikk som har brent seg fast for alltid. Etter alle disse årene gjør det fortsatt vondt å tenke på.
Hundevalpen var lys, med store lys brune felt. Lubben og varm, i grell kontrast til den lille gutten.
De hadde hverandre disse to, valpen beskyttelsen fra gutten, og gutten varmen fra valpen, tenkte jeg , og kikket ned på støvlettene mine og fikk knyttet skjerfet litt fastere rundt halsen.

Jeg ser dem for meg, gutten og hundevalpen. Jeg kjenner kulden, og jeg ser travelheten til alle som fyker forbi.
Jeg gjorde også det, raste forbi med skylapper. Men ikke helt…jeg snudde og ville gjerne møtt denne gutten, selv om jeg ikke egentlig vet hva jeg kunne gjort.

Så tenker jeg på min egen flukt. Min flukt fra meg selv og ikke fra «noe», tenker jeg. Fordi jeg er en av dem som løper raskt og som har det travelt for om mulig slippe å føle. Forbi for følelser, sier noen.
Ville gutten turt å stole på meg om jeg hadde klart å se han der og da, og ikke ventet til de små minuttene senere da jeg klarte å summe meg til å forstå at han var alene?
Da var han var forsvunnet, slik jeg også så ofte er i et møte med andre mennesker.
Hvem stoler jeg på?
Hvor lang tid tar det før jeg føler meg avvist?
Eller at jeg er på flukt igjen?
Denne ekstreme årvåkenheten til denne lille gutten,- jeg kjenner det igjen. Den er der,- hele tiden. Den har vært der , så lenge jeg kan huske og jeg blir bare så veldig trist.

Hvor er denne gutten i dag?
Hvem tok vare på han, –
Og ikke minst, hvem klarer han å stole på i dag?
Denne gutten gjorde noe med meg denne kvelden. Det gav meg perspektiv på holdning. Holdning og handling.
Som når myndighetene våre vekker opp små sårbare, årvåkne barn midt på natten for å frakte dem bort fra det trygge. Bare fordi foreldrene har søkt trygghet fra et liv som ikke kunne gi dem det. Eller iallefall det som kunne blitt tryggere enn det de hadde fra før.

«It’s the attitude», sa de vi møtte på gatestasjonenen i Bucuresti. Og det er vel holdninger det dypest sett handler om her hjemme hos oss også.

Jeg kunne kanskje gjort noe for denne gutten. Kjøpt mat og klær. Det var det vi som oftest gjorde til dem vi møtte på gaten. Jeg kunne «sett» han, og vist han noen minutter med omsorg, slik at han kunne tatt med seg en liten erfaring om at det finnes noe godt i denne verden. Eller han hadde oppfattet meg som en større trussel enn noe annet.

Dagen etter denne hendelsen kjøpte jeg et lite bilde av en rumensk kunstner. Bildet har tittelen, «the bridge between people is a hug».

Når jeg ser på dette bildet, som jeg har hengt opp mellom bildene av barnebarna mine, tenker jeg på gutten fra denne iskalde kvelden på gata i Bucuresti.

I dag tenker jeg også på tiggerne på gata i Bergen, som ikke er der lengre fordi vi som medmennesker «skjærer alle over en kam».
Samtidig forstår jeg at dette er komplisert, fordi noen få bruker de aller mest sårbare hensynsløst.

De bostedsløse i Romania trenger hjelp. Tråkket på har de blitt kanskje et helt liv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: