«Hjertet er en ensom jeger»

roennaugrevheim ♦ 15. april 2017 ♦ 4 kommentarer

«Hjertet er en ensom jeger», er tittelen på en bok jeg kjøpte før påske i håp om å finne nok ro til å lese. En bok som kom ut første gang i 1940 og som ble en bestselger etter relanseringen i 2016. Forfatteren er ukjente for meg, og heter Carson McCullers.
Jeg tenkte vel ikke så mye over tittelen på boka, utover det at den såg ut til å være en akkurat spennende nok «feel good» bok. En klassiker står det å lese på permen, som har fått terningkast 6 av både Dagbladet og VG .

Jeg har ikke begynt å lese den enda. Bare boktittelen. «Hjertet er en ensom jeger», og jeg tenker at slik er det. Sånn har det vært og sånn kommer det til å bli. Hele tiden jakte på det som kan gi en litt ro og fred i hjertet. En svulstig og ganske så klisjeaktig metafor, denne hjertefreden. Men så er det nå noe med den likevel da. Som er alt annet enn svulstig.

Da min far døde, husker jeg min datter spurte om jeg kunne vise henne hvor hjertedøren hennes var. Hun klarte ikke finne sin , sa hun. Hjertedøren er det bare du som kan åpne og styre, det er ingen andre som ser den eller vet helt hvordan den fungerer, prøvde jeg da å formidle. Så løftet hun opp genseren sin, såg seg selv på brystet og så, » Mamma, sant det er rart at bestefar som var så stor får plass inne i hjertet mitt som er så lite «.
Så stort er hjertet ditt, kunne jeg da si, at alle de du er glad i får plass!

Fysioterapeuten min spurte meg en gang om jeg hadde tenkt på hvorfor spissen på hjertet vårt «peker» fremover. Liksom retter seg mot den andre, eller de andre.
Hun tenkte at det var fordi vi alle trenger noen der ved vår side, at vi er relasjonelle vesen, helt avhengige av at andre er der sammen med oss på en eller annen måte.

Kanskje det er det hjertet mitt hele tiden jakter på, tenker jeg.
Så er det noe med det at «språket» hjertet bruker,( iallfall gjør mitt det) , er at tilliten ( til-lit) må være der.
Og det må jeg klare å stole på, for at hjertet mitt skal slutte å jakte.

For at jeg skal klare å senke skuldrene.

For at jeg skal våge å tro på det hjertet mitt har å si.

«Tillit til», den mest utfordrende og vanskeligste disiplinen som finnes i min verden.

Og hjertet mitt jakter som en ensom jeger, og jeg som har hjerte i brystet mitt er velvitende om at å hele tiden være på jakt er slitsomt.

… selv for et hjerte.