Profesjonelle venner, bare det?

roennaugrevheim ♦ 1. februar 2017 ♦ 2 kommentarer

Hver dag titter jeg innom statistikken på bloggen min. Jeg gjør det fordi jeg kanskje like ofte tenker på å avslutte roennaug.com. Skal jeg fortsette å skrive, er en tanke som tar stor plass. Vil jeg dele? Hva tenker de som leser dette om det jeg deler? Fordi jeg registrer jo at det faktisk er mange mennesker som leser noe fra bloggen som ligger der på www, hver eneste dag.
Jeg innrømmer glatt at jeg også lurer veldig på hvem det faktisk er som leser det jeg har skrevet. Det kunne vært veldig artig å vite, men det krever at leser gir seg til kjenne.
Det velger leserne heldigvis selv om de vil eller ikke. Jeg kan lett forstå, at rundt tematikken i mine blogginnlegg kan de være mange tanker og følelser som blir aktiverte. Enda bedre forstår jeg det, når jeg kjenner etter på min egen fobi mot følelser.
Så da er det sånn, – jeg sjekker statistikk over leste innlegg fordi jeg er grådig nysgjerrig og fortsetter å betale de $ de koster å holde roennaug.com gående i wordpress.

Jeg skal så absolutt ikke gi noe resymé av året som gikk. Til det har det vært så i overkant alt for mange skarpe svinger og fjelltopper med kvikksandgroper både her og der som har måttet forseres. Å leve med kompleks ptsd når triggere står i kø for å overraske deg, igjen og igjen, er faktisk ganske depresjonsaktiverende.

Så ja. Selv om jeg har mata meg selv med en overbevisning om at jeg faktisk ikke orker en depresjon til, så traff den. Lite lydhør som den er, tar den den plassen den krever. Innrømmer også her at den plassen er større enn hva jeg kjenner på at jeg kan trives med. Depresjonstrollet suger!

Jeg skrev en gang en kronikk der jeg brukte metaforen at troll sprekker i sollys. Sett ord på det som opptar tankene dine, alle «hemmeligheter» som tar for stor plass til at de er til å leve med, så blir det lettere etterhvert, tenkte jeg den gangen.

Fortsatt har jeg troen på at dette virker. Snakke om det som er der slik at det blir ufarliggjort.
Når en er deprimert går det meste tregt. Prokrastineringens velsignelse?

Det er noe med at alt som kan utsettes til neste sving er passert , lett kan tenkes at vil gå helt fint. Happy go lucky tanke kanskje?

En annen greie er at det er så utrolig slitsomt å be om hjelp, føle seg brysom og plagsom og håpløs, slik kritikeren som sitter på skulderen er en kløpper til å presse inn sånn ca. hele tiden.
Dette generer for meg, en så stor frykt for å bli avvist ( kritikeren er usannsynlig god på å zoome inn alt som kan minne om en avvisning, for så å la dette være sannheten) at jeg unngår å be om tjenester sånn ca. i sin helhet. Du kan godt si at kritikeren beskytter meg som i det å forskuttere en avvisning. Tøffe er de som prøver å ta utfordringen med å trosse kritikeren.

Så gjorde jeg det likevel. Jeg tok mot til meg og spurte om en samtale med kontaktpersonen min på Smiso. Egentlig ganske stolt over å makte det, men hadde vel et lyst øyeblikk der jeg forstod at jeg måtte ta sjansen.

Når jeg jobbet som psykiatrisk sykepleier husker jeg vi var opptatt av at pasientene våre trengte venner som ikke bare var profesjonelle. Profesjonelle som de som er betalt for å være der for en samtale.

Den dagen på Smiso, sa jeg til kontakten min at nå er jeg der selv. Jeg våger ikke lengre stole nok på menneskene rundt meg til at jeg våger å be om en tjeneste. At jeg tror på at de ser meg som mennesket bak diagnosen , fordi jeg faktisk ikke er opplevelsene mine. Jeg er meg! ( akkurat som jeg tror på det sånn dypest sett)
Tenk å klare å stole nok på den andre til å tro på at noen ønsker å være der for meg!

«Hva kan du gjøre med det da?» spurte hun.
«Jeg er vel nødt til å ta sjansen på å prøve», var svaret mitt » uten å faktisk ha peiling på hvordan «.

Lørdag den 18.februar skal vi ha barnedåp til lille Hanne. Kritikeren min har glemt å beskytte meg, men matet meg med en overbevisning om at dette må du da klarer du selv. Du trenger ikke hjelp til å lage mat og å lage til fest for 35 mennesker.

Så er det jo akkurat det jeg trenger. Jeg trenger hjelp, men jeg våger ikke spørre noen fordi jeg faktisk ikke vet hvem jeg kan spørre fordi jeg ikke vet hvem jeg våger å tro på at kan tenke seg å hjelpe meg. Da med overskriften » tror du virkelig noen gidder det da».

Så ble det en blogg, om det å føle seg så bitte bitte liten i en stor og støl kropp som pt. kjenner på et hav av følelser rundt det å være den som kanskje må ta til takke med profesjonelle venner. Fordi alt annet blir for skummelt.

Vil jeg det? Eller våger jeg ta sjansen på å spørre noen om hjelp?