Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst…

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Veldig lenge.
Her om dagen fikk jeg spørsmålet ; skriver du noe nå? Nei, svarte jeg. Fordi jeg ikke orker å møte de følelsene som kommer som et naturlig følge av det å uttrykke. Prøver likevel jeg, bare sånn helt forsiktig.

Før ferien sa jeg til terapeuten min, at følelsen av ensomhet blir større, dypere og usannsynlige mye mere krevende jo dypere forståelse jeg får for egen verden.» Jeg avviser og støter bort alle rundt meg, fordi jeg ikke klarer stole på at de vil meg vel.»

Det fører vel igjen til at det å uttrykke også blir vanskeligere. Som en rimelig naturlige følge, vil jeg tro.

I psykiatriundervisningen på høyskolen hadde vi besøk av ei jente som hadde lang erfaring fra ulike psykiatriske institusjoner.
Da hun flyttet for seg selv, skulle hun fortsette å ha kontakt med hjelpeapparatet.
Måten hun formidlet denne prosessen som møtene med hjelperne var for henne, gjorde inntrykk.
» De kom, igjen og igjen. Jeg var sur, grinete, sint,- ja jeg gjorde meg så umulig som jeg kunne, uten å forstå hvorfor. Men de kom igjen, og igjen. De gav hver gang uttrykk for at de mente det de sa, at de ønsket å bli kjent med meg. Det var ikke så mange personer, men en av dem gav aldri opp.»

Så sa hun det som jeg kjente traff meg, og som gjør at denne historien dukker opp igjen og igjen. Som kanskje er det som i dag gir meg muligheten til å holde fast i et ørlite håp :

«En dag kjente jeg på at hun virkelig mente at hun ønsket å ha kontakt med meg. Det var ikke bare noe hun gjorde fordi hun måtte, eller var forpliktet til. Hun ville virkelig, jeg kjente at jeg kunne stole på henne. »

Et vennskap krever en gjensidighet. Gi og få. Uforpliktende, men samtidig så forpliktende. Vi vil ha noe tilbake. Selvfølgelig vet jeg. Alle vet og har erfart dette på en eller annen måte.

I Romania møtte jeg gatebarn som ønsket å bli en del av samfunnet. Få et hjem, en jobb. Komme seg bort fra gata. Men de hadde ikke et sted å bo, ingen adresse, derfor gjorde de seg heller ikke fortjent til en » identitet» ifølge myndighetene. Papirløse flyktninger i eget land. Uten identitet fikk du ikke leie en bolig. Uten bolig fikk du ikke en identitet og uten identitet og bolig selvfølgelig heller ikke noen jobb og du ble forvist til gatelivet. En evig runddans, med mindre noen hjelpere kunne bidra med foreksempel en adresse i første omgang.

I går, da jeg plukket bringebær tenkte jeg, » når ikke noen spør meg, så føler jeg meg avvist».
Jeg prøvde å diskutere dette med meg selv, men setningen dukket bare oppigjen. Selvfølgelig , kan den voksne i meg tenke og til og med forstå. Men det er bare det at det er ikke den voksne i meg som blir truffet når dette treffer med smerte. Da er det den lille jenta, som har opplevd en grov voldtekt, som ber om hjelp,- men som får beskjed om at hun må klare å rydde opp selv, som blir truffet, og som skyter direkte fra amygdale. Da er jeg i beredskap umiddelbart, og klar til å hugge tilbake.
Når jeg må klare selv, er det i fortsettelsen ingen som spør hvordan jeg har det, hvordan jeg kan klare, hvordan jeg orker eller holder ut. Jeg er bare feil, fordi noe fælt har hendt og følelsene henger ikke med. Jeg er er barn som ikke blir trøstet og som ikke blir spurt om hva jeg trenger. Et barn som føler den andre kjefter på meg . Et barn som fortjener dette, fordi den voksne jo vet best, at dette må jeg klare selv.

Det jeg prøver å uttrykke er frykten for avvisning som er så stor og så integrert, at det å avvise er mye tryggere for det «lille barnet» enn det å bli avvist. Og med en kompleks ptsd og litt ekstra snacks, så betyr dette også at følelsene henger ved det som et barn opplevde.

Som voksen trenger hjernen min lære seg til at verden ikke lengre er farlig. Den må bygge noen nye broer , slik at jeg slipper å koble opp urhjernen, eller skyte direkte fra amygdale,så ofte som jeg gjør. Triggerene må få den hjelpen de trenger til å kontrolleres. Kontolleres slik at de tar imot en beskjed fra meg om at dette går bra. Du er voksen nå, du trenger ikke være redd.

Dette klarer jeg selvfølgelig ikke alene. Jeg klarer det ikke ved å grave meg dypere og dypere ned i «hulen» min.
Jeg trenger folk rundt meg, som våger å være der også når jeg trenger den trøsten som et lite barn har bruk for, selvom jeg ikke er så god på å gi noe tilbake, og i særdeleshet er dårlig på å melde behov og å ta imot.

Relasjonskader kan ikke repareres i ensomhet. Jeg har prøvd, og det går ikke.

IMG_2402

Advertisements

7 kommentarer

  1. Takk for at du satte ord på dette. Jeg tar dem med meg; de traff noe i meg, og jeg må la det være ordløst en stund. ❤

    • Ordløst er ofte godt, i alle fall for en stund. Takk for at du leste, fant noe og kommenterte. Hører gjerne fra deg igjen. Gode tanker fra Rønnaug

  2. Takk for teksten. Mye her som jeg gjenkjenner. Jeg skriver lite selv nå, og det er nok fordi det er vanskelig å finne rom for de følelsene som følger.
    Når det gjelder å reparere relasjoner i relasjoner tenker jeg på det en hjelper sa til meg en gang. Du kan ikke slippe alt til på en gang, det må komme litt og litt, sa hun. Minner meg selv på det når relasjoner blir for overveldende og alt låser seg. Utfordringer å finne akkurat passe.
    Varme tanker til deg –

    • Hørs ut som prosessene våre vedr. Skrivingen kan være i slekt. Glad for at du leser og forteller meg at du gjør. Gode tanker til deg fra meg😘

  3. Kim

    Så fint at du fortsatt er her. Det er noe godt ved det, for jeg kjenner meg slik igjen, og jeg kjenner meg så alene.

    • Så veldig fint at du gir en respons, tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: