til min engledatter på bursdagen 6.mars

roennaugrevheim ♦ 1. mars 2016 ♦ 6 kommentarer

Kjære vakre engledatteren min!

Det er lenge siden jeg snakket med deg nå.
Men i år som hvert eneste forbaska år, kommer mars måned alltid like fort og brutalt. Enda februar i år hadde 29 dager, er 1. Mars der før jeg klarer å tenke meg om.
Du vet hva jeg tenker på, og jeg er sikker på at du forstår hvorfor det er vanskelig. Det er jo din måned!
Uansett hva som er i mars, så tenker jeg på den lørdagen da du ble født. Nå tipper jeg du ble overrasket, fordi jeg husket jo selvfølgelig ikke at det var på en lørdag. Men på Internett finnes en superlur kalkulator som regnet det ut for meg.
For all del, det er jo ikke viktig i det hele tatt, det føltes bare så godt et lite øyeblikk, å taste inn dine data på en liten kalkulator…så vips var dagen der. Svart på hvitt står det at du var født på en lørdag.
Jeg husker dessverre ikke så veldig mye mere fra denne lørdagen. Men kjenner jeg veldig godt etter bak all den såre sorgen som har lagt seg som et tjukt svart teppe mellom deg og meg, så kan jeg nok ane en euforisk lykke. Å føde en vakker velskapt datter er ikke en selvfølge. På samme måten som det ikke var en selvfølge at du skulle få være her sammen med oss. At du ikke
skulle få være i livet ditt litt lengre enn bare veldig kort.
Du fikk leve i underkant av 1000 dager, i tillegg til de 9 mnd. Bare du og jeg hadde sammen da.
«En , to, tre
Første vei til venstre
Dump så var det slutt», skrev jeg i dagboken min en tid etter. Brått og brutalt, men sånn var det.

Det er ikke så veldig lenge siden pappa og jeg fikk ryddet i garderobeskapene våre. Vi flytta dem, kjøpte litt nytt og måtte selvfølgelig tømme dem for alt mulig rart. Der fant jeg, helt øverst og bakerst i mitt skap, den grønne bobledressen din i mosegrønn fløyel, som jeg sydde til deg. Sammen med den var den vakre burgunderrøde kjolen tante Lella sydde til deg til din andre julefeiring. Den samme kjolen som du hadde på deg på bestefar sin bursdag som var 6. April.
Kanskje du er der sammen med bestefar? Passer dere på hverandre? Jeg liker å tenke at dere gjør det. Nå er bestefar i Seimsmark også der sammen med dere. Jeg liker å tro at dere har det fint sammen.
Jeg har forresten også den hvite strikkekjolen, kaninen din med avklipte ører og ryggsekken som tante Liv sydde til deg med en stor S på lokket. Du og Nannis hadde maken sekk. Bare at på hennes sto det KA.
Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre med disse tingene dine.
Det er faktisk ikke så mange år siden pappa fant en pose på loftet med de klærne du hadde på deg den dagen du døde. Jeg kasta den jeg Solveig. Håper du tilgir. Jeg klarte ikke være sammen med alle de vonde minnene. Jeg vet du forstår. Kanskje du også gråter en liten skvett akkurat nå?
Kan engler gråte forresten?

Men tilbake til de kjolene dine som faktisk gir noen fine minner og jeg kjenner veldig godt etter, og slipper til en liten lysstripe mellom sorgteppet mitt og deg, hva kan jeg gjøre med dem ? Bare ha dem liggende der i skapet? Det er der de ligger. Send meg en tanke da, om du har en idè. Uansett så tar jeg vare på det.
Jeg har ikke fortalt deg at du har blitt tante til ei vakker Silje. Silje er blitt 1 år nå. Du ville likt henne. Til dåpen hennes, som var 8. Mars i fjor fikk hun den sølvskjeen som det var gravert Solveig 6.mars 1982 bakpå. Nå står det Silje på den også. Du er tante til tre flotte gutter også. Tor Atle , Jørgen og Fabian . Tilsaman fire flotte barn som gir pappa og meg så uendelig mye glede.

Har en liten ting til å innrømme for deg. Det gullhjertet du fikk av bestemor og bestefar til dåpen din fikk guddatteren min Solveig. Vi hadde en fantastisk fin middagsdate på byn, og der fikk hun smykket ditt. Jeg hadde tenkt veldig lenge på at det føltes rett at hun fikk dette. Jeg tror hun ble glad. Jeg er sikker på at du er enig med meg i at det var rett at hun skulle ha dette. Da ble det ikke bare liggende iallefall. Nå bærer en vakker Solveig ditt gullhjerte. En fin følelse å ha for meg.

Jeg merker at jeg snakker til deg som den voksne Solveig i dag. Du hadde jo vært voksen, selv om du var et lite barn da du døde. Hadde du fortsatt hatt dine lyse krøller ?
Smilet ditt er nok det samme, det forandrer seg heldigvis ikke selv om en blir voksen. Akkurat nå ser jeg deg for meg der du står og smiler mot meg med en krokus du har plukket en tidlig vårdag. En gul krokus. Du har en hvit strikkelue på deg, snørr under nesen, skitne fingre, og du lyser like mye som den gule krokusen gjør der du strekker den mot meg. Et vakkert minne💕

Hadde livet smilt til deg om du hadde fått leve. Hadde du hatt barn? En mann du elsket?
Det er sånne ubrukelige tanker som noen ganger kommer. Det er vel lov å undre seg over, er det ikke?
Sikker på at du har full oversikt over hele familien din her nede på jorden. Engler har jo det. Alltid.

Jeg laget forresten noen fine glassengler for en stund siden. Knust glass ble til vakre glassengler.
Kanskje det er sånn stor sorg i livet burde være. Det er alltid noe som går i stykker. Du døde og jeg liker å tro at du er den vakreste av alle engler som finnes.

Gratulerer med bursdagen din som kommer på søndag himmelbarnet mitt.

Hilsen din englemamma!