Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Sinnabloggen

Sinnablogg,-

Blir jeg da automatisk en sinnablogger? Eller er det nok at jeg klarer å være en smule sint og frustrert mens jeg skriver .

Det finnes en sinnablogger som jeg vet om,- en søt ung dame som slettes ikke høres så sint ut. Kanskje litt misfornøyd noen ganger, og kanskje litt kritisk til noe av det som rør seg rundt henne,- men sint? Og hun står der,- rak i ryggen og med blikket rettet rett på den hun snakker med. Sinnablogger. Jeg kjenner jeg misunner henne muligheten til å våge å si dette ordet om seg selv. Kanskje det ikke er hennes ord i utgangspunktet,- men uansett. Hun våger å være i det. Det beundrer jeg henne for. Virkelig.

 

Blir også litt usikker,- fordi jeg kjenner at mitt forhold til ordet ”sint” og tilstanden ”sint” sikkert ikke er som alle andre sitt.

I min verden blir og har det meste av ”sinne” blitt rettet innover med spørsmål og ransaking av ord og handling: ”Hva gjorde du galt nå Rønnaug,- siden det ble så vanskelig denne gangen også? ”

 

Jeg husker en gang jeg ble spurt om jeg hadde tenkt på tilgivelse. Generelt om tilgivelse,- fordi det kunne være mye god forløsning i det. Da ble jeg nok sint,- og svarte med å stenge alle dører. Sint fordi jeg kjente på at det var helt umulig for meg å tenke tanken på der og da. Jeg tror ikke den personen som spurte mente noe vondt eller dypere med dette enn at det kunne være godt for meg.

Nå tenker jeg at rekkefølgen ble feil. Jeg må først klare å være sint…rette sinnet der det hører hjemme. Før jeg klarer å finne frem til sinnet mitt,- går det ikke å tilgi.

Jeg må vite hvem jeg skal tilgi og hvem jeg skal være sint på. Det vet jeg med den intellektuelle delen av hjernen min,- men så definitivt ikke når urhjernen blir koblet opp. Da er jeg feil!

 

 

Da er det jo bare sånn da, – at en trenger å smile og vise sine aller beste sider,- fordi sint er det samme som at ”jeg ikke er god nok”. Slik høres det ut som i min så uendelig forkvaklede urhjerne,- og jeg skyter fortsatt fra amygdale rett som det er og best som det er,- og lar tilsvaret være det som gjelder. Triggere er det overalt.

 

Heldigvis vet jeg at jeg ikke er rettferdig mot meg selv når sinnet blir vendt innover. Adressen er ofte feil. Jeg fortjener det ikke.

Nå vet jeg at jeg har lov til å være sint,- jeg trenger det til og med. Jeg blir i terapi utfordret på sinnet mitt med spørsmål som: ”når har du tenkt å bli sint Rønnaug?”

 

Dette ble en lang innledning. Kanskje det er lurt noen ganger,- fordi det gir en forståelse av hvorfor det er så vanskelig med følelser. Sint er for meg en av de aller vanskeligste følelsene. Det er først og fremst den som vender seg innover og gjør at jeg blir feil.

 

Jeg lar bare innledningen stå jeg,- tror kanskje den formidler det jeg opplever som utfordrende og som også kan gjøre meg sint. Sint på meg selv,- og undring over om det er rett å vende det sinnet innover.

Frustrasjon over at min historie og mine erfaringer har ført til at jeg dissosierer egne helseplager. Fordi det er disse tankene jeg har nå med en hoste som har vart i mange uker( siden jul) en ankel som tydelig ikke har det bra og et stoffskifte som lar meg slite…

 

Nå har jeg sagt det,- og jeg ler faktisk litt av meg selv fordi jeg sitter her og føler meg som en sinnablogger.

 

 

IMG_8556

Tenk om jeg bobler over..av enten det ene eller det andre. Eller at alle boblene sprekker,- på en gang. hva da? 

 

 

 

 

Advertisements

6 kommentarer

  1. Åååååå, som jeg forstår hva du mener og føler. Bak masken bor et sinne som bobler i vannskorpen. Hva gjør du da? Skaffer deg en trykkoker. Sinne må ikke komme opp og ut for da er du umulig og må straffes. I terapiboken min skriver jeg om mye dette emne. Har angst for følelser og følelsesuttrykkene. du kan lese bloggen min på http://www.skrivforlivet.com

    • jeg har lest på bloggen din…tror faktisk vi forstår hverandre. Litt deilig det da;)

  2. Det var det med sinne ja. Jeg har et dagbokkort som jeg fyller ut og tar med til terapitimene. Et av feltene er sinne. Og jeg husker at jeg spurte om det også gjalt sinne inne i meg? Det gjorde det…. Jeg kan ikke kjenne sinne utover, jeg kan ikke bli sint, på andre enn meg selv. Jeg hater meg selv, og kan bli aldeles rasende-inne i meg….. Og da blir jeg så veldig redd, og det fører til enda mer sinne-også er vi i gang. Jeg regner med du skjønner hva jeg snakker om …

    • jeg skjønner veldig godt hva du snakker om. jeg får helelr ikke til…

      • Kanskje vi skal ha som mål å en gang bli noen skikkelig hardbarkede sinnabloggere?

      • har du lest «saman er vi mindre aleine»,- er vi flere så våger vi:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: