Sinnabloggen

roennaugrevheim ♦ 10. februar 2015 ♦ 6 kommentarer

Sinnablogg,-

Blir jeg da automatisk en sinnablogger? Eller er det nok at jeg klarer å være en smule sint og frustrert mens jeg skriver .

Det finnes en sinnablogger som jeg vet om,- en søt ung dame som slettes ikke høres så sint ut. Kanskje litt misfornøyd noen ganger, og kanskje litt kritisk til noe av det som rør seg rundt henne,- men sint? Og hun står der,- rak i ryggen og med blikket rettet rett på den hun snakker med. Sinnablogger. Jeg kjenner jeg misunner henne muligheten til å våge å si dette ordet om seg selv. Kanskje det ikke er hennes ord i utgangspunktet,- men uansett. Hun våger å være i det. Det beundrer jeg henne for. Virkelig.

Blir også litt usikker,- fordi jeg kjenner at mitt forhold til ordet ”sint” og tilstanden ”sint” sikkert ikke er som alle andre sitt.

I min verden blir og har det meste av ”sinne” blitt rettet innover med spørsmål og ransaking av ord og handling: ”Hva gjorde du galt nå Rønnaug,- siden det ble så vanskelig denne gangen også? ”

Jeg husker en gang jeg ble spurt om jeg hadde tenkt på tilgivelse. Generelt om tilgivelse,- fordi det kunne være mye god forløsning i det. Da ble jeg nok sint,- og svarte med å stenge alle dører. Sint fordi jeg kjente på at det var helt umulig for meg å tenke tanken på der og da. Jeg tror ikke den personen som spurte mente noe vondt eller dypere med dette enn at det kunne være godt for meg.

Nå tenker jeg at rekkefølgen ble feil. Jeg må først klare å være sint…rette sinnet der det hører hjemme. Før jeg klarer å finne frem til sinnet mitt,- går det ikke å tilgi.

Jeg må vite hvem jeg skal tilgi og hvem jeg skal være sint på. Det vet jeg med den intellektuelle delen av hjernen min,- men så definitivt ikke når urhjernen blir koblet opp. Da er jeg feil!

Da er det jo bare sånn da, – at en trenger å smile og vise sine aller beste sider,- fordi sint er det samme som at ”jeg ikke er god nok”. Slik høres det ut som i min så uendelig forkvaklede urhjerne,- og jeg skyter fortsatt fra amygdale rett som det er og best som det er,- og lar tilsvaret være det som gjelder. Triggere er det overalt.

Heldigvis vet jeg at jeg ikke er rettferdig mot meg selv når sinnet blir vendt innover. Adressen er ofte feil. Jeg fortjener det ikke.

Nå vet jeg at jeg har lov til å være sint,- jeg trenger det til og med. Jeg blir i terapi utfordret på sinnet mitt med spørsmål som: ”når har du tenkt å bli sint Rønnaug?”

Dette ble en lang innledning. Kanskje det er lurt noen ganger,- fordi det gir en forståelse av hvorfor det er så vanskelig med følelser. Sint er for meg en av de aller vanskeligste følelsene. Det er først og fremst den som vender seg innover og gjør at jeg blir feil.

Jeg lar bare innledningen stå jeg,- tror kanskje den formidler det jeg opplever som utfordrende og som også kan gjøre meg sint. Sint på meg selv,- og undring over om det er rett å vende det sinnet innover.

Frustrasjon over at min historie og mine erfaringer har ført til at jeg dissosierer egne helseplager. Fordi det er disse tankene jeg har nå med en hoste som har vart i mange uker( siden jul) en ankel som tydelig ikke har det bra og et stoffskifte som lar meg slite…

Nå har jeg sagt det,- og jeg ler faktisk litt av meg selv fordi jeg sitter her og føler meg som en sinnablogger.

Tenk om jeg bobler over..av enten det ene eller det andre. Eller at alle boblene sprekker,- på en gang. hva da?