Redd for følelser, går det an da?

roennaugrevheim ♦ 19. november 2014 ♦ 10 kommentarer

I dag ønsker jeg å utfordre meg selv.

Jeg vil prøve å si noe om følelser. Dette merkverdige fenomenet som får oss til å føle på glede, sinne, aggresjon, frykt, angst, sjalusi. Til og med noe så basalt som å klare å kjenne etter på sult og tørste,- som er et slikt kroppslig fenomen som blir til en følelse. Nå trenger jeg mat, eller nå må jeg finne meg noe å drikke. Kanskje det enkleste fenomenet å forstå for oss mennesker, fordi dette er det en automatikk i,- vi spiser når vi kjenner på sult. Spebarnet utrykker sult gjennom gråt,- en gråt som stilner i det øyeblikket leppene og ganen får kontakt med det som kan gi dem en lindring av dette behovet og den følelsen det er å være sulten.

Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, avsky osv. En vag variant av emosjoner betegnes ofte stemninger. De situasjonsbetingede, sterke og mer ensrettede reaksjoner, som sinne, angst og opphisselse, betegnes affekter. Følelser omfatter også reaksjoner på en sanseopplevelse.

Å reflektere rundt begrepet ”følelser” er noe jeg har ”begynt” på mange ganger,- men som jeg ikke har klart å fullføre, fordi jeg har blitt stoppet av en følelse eller ti. Et paradoks i seg selv egentlig. Å kjenne sine egne følelser er viktig for å kunne fungere optimalt. Å tolke en anmodning som sinne,- eller glede som latterliggjøring er ødeleggende for den som trigges og som ikke helt klarer henge med i dette følelseslivet.

Det har trigget meg å prøve å skrive om følelser. Det å kjenne på at følelser er der som en del av det å eksistere er en trigger. Jeg setter på bremsen ofte før følelsen er kommet til overflaten,- så flykter jeg inn i ett eller annet som holder dette skumle dyret, (som følelser gjerne kan visualiseres som) på avstand. Jeg våger ikke møte dyret. Ikke den tamme som kanskje genererer gode følelser, heller ikke den sinte som kan gjøre meg sint. Den er jo selvfølgelig alt for farlig.

Jeg vet de er der,- disse følelsene. Jeg gråter, ler og kan bli veldig redd. Alt for ofte alt for redd. Da springer jeg gjerne ekstra fort og ekstra langt. Men å kjenne etter hvorfor dette skjer ,- det kan bli for utfordrende og skummelt. Det er en følelse som trigger, og jeg skyter direkte fra amygdale. Veldig ofte blir da utkommet av denne frykten veldig feil. Helt feil.

Det er mye følelser i livet mitt for tiden. Jeg klarer i liten grad å identifisere dem,- men jeg forstår med intellektet mitt hvorfor. Det i seg selv er konfliktskapende for det indre livet mitt. En konflikt der jeg på den ene siden bare kunne tillate meg selv å flykte,- mens jeg på den andre siden ønsker meg et bedre og enklere liv å leve.

Da psykologen min spurte meg om jeg klarte å kjenne på sult og på tørste tenkte jeg at nå må han tror det har rabla fullstendig for meg. ”Selvfølgelig”, svarte jeg kjepphøy.

”Men da kan du kanskje prøve å stoppe opp i 15sek. neste gang du kjenner du ønsker å flykte, for om mulig få tak i hvilken følelse det er som formidler at du skal vekk fra følelsen?”,- sier han i et det jeg oppfatter som et retorisk spørsmål. Og om ikke det var nok så skulle jeg også prøve å kjenne hvilken kroppslig fornemmelse denne følelsen gav meg.

Jeg var overbevist om at dette skal jeg da klare,- kjære vene, det blir for dumt å tro noe annet.

Men vet dere, det er faktisk vanskelig. Det er vanskelig å kjenne på sult når kaoset er komplett. Da glemmer jeg å spise,- fordi jeg ikke klarer å kjenne etter, – eller jeg propper i meg for om mulig lindre en følelse som jeg ikke ønsker kontakt med. Så kan jeg helle ned på en eller tre halvlitere med cola zero, bare fordi jeg trenger en lindring.

Følelser er noe forferdelig komplisert noe. Jeg henger ikke med. Kroppen min henger ikke med, og følelsene? ,- hvor er de egentlig? Kan jeg lære meg at følelser ikke er farlige?

delt….