Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Redd for følelser, går det an da?

I dag ønsker jeg å utfordre meg selv.

Jeg vil prøve å si noe om følelser. Dette merkverdige fenomenet som får oss til å føle på glede, sinne, aggresjon, frykt, angst, sjalusi. Til og med noe så basalt som å klare å kjenne etter på sult og tørste,- som er et slikt kroppslig fenomen som blir til en følelse. Nå trenger jeg mat, eller nå må jeg finne meg noe å drikke. Kanskje det enkleste fenomenet å forstå for oss mennesker, fordi dette er det en automatikk i,- vi spiser når vi kjenner på sult. Spebarnet utrykker sult gjennom gråt,- en gråt som stilner i det øyeblikket leppene og ganen får kontakt med det som kan gi dem en lindring av dette behovet og den følelsen det er å være sulten.

Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, avsky osv. En vag variant av emosjoner betegnes ofte stemninger. De situasjonsbetingede, sterke og mer ensrettede reaksjoner, som sinne, angst og opphisselse, betegnes affekter. Følelser omfatter også reaksjoner på en sanseopplevelse.

Å reflektere rundt begrepet ”følelser” er noe jeg har ”begynt” på mange ganger,- men som jeg ikke har klart å fullføre, fordi jeg har blitt stoppet av en følelse eller ti. Et paradoks i seg selv egentlig. Å kjenne sine egne følelser er viktig for å kunne fungere optimalt. Å tolke en anmodning som sinne,- eller glede som latterliggjøring er ødeleggende for den som trigges og som ikke helt klarer henge med i dette følelseslivet.

Det har trigget meg å prøve å skrive om følelser. Det å kjenne på at følelser er der som en del av det å eksistere er en trigger. Jeg setter på bremsen ofte før følelsen er kommet til overflaten,- så flykter jeg inn i ett eller annet som holder dette skumle dyret, (som følelser gjerne kan visualiseres som) på avstand. Jeg våger ikke møte dyret. Ikke den tamme som kanskje genererer gode følelser, heller ikke den sinte som kan gjøre meg sint. Den er jo selvfølgelig alt for farlig.

Jeg vet de er der,- disse følelsene. Jeg gråter, ler og kan bli veldig redd. Alt for ofte alt for redd. Da springer jeg gjerne ekstra fort og ekstra langt. Men å kjenne etter hvorfor dette skjer ,- det kan bli for utfordrende og skummelt. Det er en følelse som trigger, og jeg skyter direkte fra amygdale. Veldig ofte blir da utkommet av denne frykten veldig feil. Helt feil.

Det er mye følelser i livet mitt for tiden. Jeg klarer i liten grad å identifisere dem,- men jeg forstår med intellektet mitt hvorfor. Det i seg selv er konfliktskapende for det indre livet mitt. En konflikt der jeg på den ene siden bare kunne tillate meg selv å flykte,- mens jeg på den andre siden ønsker meg et bedre og enklere liv å leve.

Da psykologen min spurte meg om jeg klarte å kjenne på sult og på tørste tenkte jeg at nå må han tror det har rabla fullstendig for meg. ”Selvfølgelig”, svarte jeg kjepphøy.

”Men da kan du kanskje prøve å stoppe opp i 15sek. neste gang du kjenner du ønsker å flykte, for om mulig få tak i hvilken følelse det er som formidler at du skal vekk fra følelsen?”,- sier han i et det jeg oppfatter som et retorisk spørsmål. Og om ikke det var nok så skulle jeg også prøve å kjenne hvilken kroppslig fornemmelse denne følelsen gav meg.

Jeg var overbevist om at dette skal jeg da klare,- kjære vene, det blir for dumt å tro noe annet.

Men vet dere, det er faktisk vanskelig. Det er vanskelig å kjenne på sult når kaoset er komplett. Da glemmer jeg å spise,- fordi jeg ikke klarer å kjenne etter, – eller jeg propper i meg for om mulig lindre en følelse som jeg ikke ønsker kontakt med. Så kan jeg helle ned på en eller tre halvlitere med cola zero, bare fordi jeg trenger en lindring.

Følelser er noe forferdelig komplisert noe. Jeg henger ikke med. Kroppen min henger ikke med, og følelsene? ,- hvor er de egentlig? Kan jeg lære meg at følelser ikke er farlige?

delt….

delt….

Advertisements

10 kommentarer

  1. Jeg vet at det kan være vanskelig, veldig vanskelig. Men ikke umulig, tror jeg. Tar bare tid, og må ha sitt eget tempo.
    Kunne sagt mye om dette. Om å etterspørre forbindelser som aldri hadde vært der, ikke ordentlig. Om en kropp som avviser seg selv. Om tanker som tar en bort fra følelser, ganske umerkelig, så subtilt er det.
    Om å begynne med begynnelsen, tror jeg.

    • Så det paradokset at jo flere følelser en klarer å kjenne på, jo mindre dissosiering vil skje,- så jeg håper og ønsker meg mere følelser.
      Begynne med begynnelsen, men finne den først:)

      • Lilliann

        Så gjenkjennbart Rønnaug. Trur eg er på samme sted. At det ska være så uendelig vanskelig..

      • ja,- kan du forstå?

      • Ble minnet på et gammelt dikt, drister meg til å legge inn en lenke her (regner med du sletter hvis du ikke vil ha lenker her).
        Kanskje sier diktet deg noe, kanskje ikke.
        http://diktugla.wordpress.com/2013/03/25/her-sier-kroppen/

      • Så fint at du lenket diktet ditt!
        Det skal selvfølgelig stå!
        Målet med denne jobben er å bli mindre dissosiert,- være i kontakt med det som er på inne og utenpå boblen…da først blir man hel…tenker jeg. Og som du skriver:) Nydelig!

  2. Hilde

    Det ER skummelt å kjenne på og slippe til følelser. De følelsene vi har undertrykt. Den sterkeste for meg selv var sorg. Ikke ovenfor andre, nei ovenfor den som var meg. En gang for lenge siden.
    Skummelt. Vondt. Veldig, veldig vanskelig! Og det vekte mange andre skumle og vonde følelser.
    Men vi kan og vil beholde dørene vi kan og vil lukke. DU kan lukke når DU vil. Og åpne igjen 🙂
    Om du kjenner de er farlige. Og kanskje de vil virke mindre farlige?
    Å. jeg håper du vil mestre det! Og det høres ut som om du kan. Når du kan.

    • Så fin tilbakemelding. Jeg håper jeg kan,- en gang. Fordi jeg fortjener det 😉
      tusen takk!

  3. Fortsetter her nede jeg.
    Jeg følger deg i dette med å bli hel, eller helere, har selv skrevet om arbeidet med forbindelse.
    Jeg tenker at utfordringene med dette er litt ulike. Selv skriver jeg mye om kroppen, det har med min historie å gjøre. Og om hvor min begynnelse er, før språk og tanker fantes.
    For andre vet jeg det kan være på andre måter. Allikevel kan vi lese hverandres ord og finne vår egen mening. Fint synes jeg.
    Så takk for at du skriver. Og det er så poetisk, det gjør at det lever, for meg.

    • det er godt å finne ord,- de sier ofte mere enn hva jeg klarer å uttrykke verbalt. Da er det deler i meg som stenger … og det er godt å dele,- godt med dialoger slik vi har nå. Jeg vokser og utvikler meg på det,- så stor takk til deg også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: