
Melankolien
Du kan sleppa taket no,
– vær-så-snill ?
Sleppa litt på grepet.
Det grepet du har teke med den store, klamme og iskalde handa di.
Du held så godt fast. Klora deg innunder huden min. Heilt inn.
Nokre dager held du ikkje så hardt,-
då dristar eg meg til å tenke at du kanskje slepp no.
Så fangar du meg igjen,- og eg lurer på om du aldri har tenkt å gje deg.
Mye fanget inn i få ord her 🙂 du har en gave i det å kunne skrive !
Takk!