Vågar du sjå den andre?
Eg møter ikkje blikket ditt,- du leitar ikkje etter mitt.
Så stiller du eit spørsmål,
eg svara så godt eg kan, det eg trur du likar å høyre.
Likevel,- eg forstår ikkje kva det er du seier du ser og skjønar.
Eg kan ikkje kjenna det igjen, på same måte som eg trur du ikkje kan skjøna kva det er som gjer at eg er så fylt av frykt og vonde kjensler .
Då berre let eg som om,
rettar meg opp i ryggen,
smiler og sei at det er fint det, at du skjønar.
Blikket mitt rettar eg mot noko, men ikkje deg,-
medan eg inni meg kjempar ein krig mot meg sjølv og dei tankane og kjenslene som eg ikkje klara å finne tak i.
I dei tankane er eg gjort liten, så liten at eg berre forsvinn.
Det er vondt å tenke på det at andre veit noko om meg som eg ikkje veit sjølv. At dei skjønar kjensler eg har som eg ikkje skjønar sjølv.
Då vågar eg ikkje sjå etter om det er nokon heime, bak det smilet som seier ”eg forstår”.
Eg treng vite at det er nokon heime bak smilet,
bak dei augene som ser på meg og seier : ”eg forstår”. Eg treng blikket, augene med fråtrekte gardiner.
Fyrst då vågar eg sleppe nokon inn.
Bak fasaden - Rønnaug 
Sterkt, ærlig – og litt vanskelig….
Ingen kan fullt ut forstå andre. Mange av oss klarer ikke forstå oss selv engang.
Jeg har likevel et ØNSKE om å prøve å forstå at ting oppleves komplisert og innfløkt for andre, når de, – ( og deriblant du ! ) har et ønske om å kommunisere » noe» … Håper dette kan gi mening og et fnugg av trygghet i vår relasjon og kommunikasjon 🙂 klem
Håper ikke det ble for vanskelig. Det ble vanskelig å svare også, men kan et svar være at jeg er så uendelig glad for at du er der Sol. Så kanskje bare et takk!
Jeg mener at det du skriver om er vanskelig 🙂 fordi du går litt » bakom» den mer overfladiske kommunikasjonen. Og da er vi inne i mer ukjent landskap.
Noen av oss som er ekstra sårbare stiller nok store krav til ekthet i kommunikasjon . Og det er ofte krevende både for oss som er litt mer kompliserte. Og for de som skal møte oss. Klem tilbake !
Det er sant. Det handler vel også om å godta, akseptere det at det ikke alltid går an å forstå helt ut. At det også er å forstå, men likevel godta at det er sånn det er. At det er noe jeg ikke kan forstå, men som nok har en bakenforliggende årsak.paradokset er at en gjerne ønsker å bli forstått, men at det som ligger bak er for vondt og vanskelig å dele. Da blir det en krevende disiplin for alle parter, tror jeg.
Jeg tenker på eksistensiell ensomhet / smerte når jeg leser din poetiske tekst. Det er nok ikke alle gitt å ha kontakt med dette dypt menneskelig. Takk for at du deler, jeg er en av dem som kjenner meg godt igjen.
Kom til å tenke på en bok jeg leste for noen år siden, av psykologen Anne-Lise Løvlie Schibbye. Den heter «Livsbevissthet – om å være til stede i eget liv». Hun tar utgangspunkt i eksistensfilosofien. Kan anbefales.
takk for fin tilbakemelding. Eksistensielle kriser kommer og går,- iallefall er det min erfaring på godt og på vondt. Nå en periode har det vært vondt,- derav teksten.
Skal lese den boken:)
Enig i det om eksistensiell ensomhet /smerte. Og det er VONDT !! – – og ensomt ….
Det er ikke alltid så lett å forstå et annet menneske. Jeg vet ikke en gang om det helt går an. Men det går an å stå inntil og akseptere hverandre. Med alt en forstår eller ikke forstår, og det en bare så vidt fornemmer.
Ha en fin mandag Rønnaug.:)
Bjørn
Så kanskje det å forstå er å si nettopp det, eller akseptere nettopp det at det ikke er så lett å forstå? Det ville være så godt tror jeg, og så mye lettere å ta inn over seg, det at det ikke er så lett å forstå. Et paradoks kanskje, men da blir jo den andre forstått?
Gode dager til deg også bestefar eller morfar?