«Sår går over, sint gjør ikke det»

roennaugrevheim ♦ 22. juli 2014 ♦ 2 kommentarer

”Sår går over, sint gjør ikke det”, svarer barnebarnet på snart 3 år som er rasende og illsint fordi han ikke får det som han vil. Han har tydelig tenkt å være sint lenge.

I hans trygge gode verden er det slik. Sår er der , de gror og blir glemt. Men et sinne kommer igjen og igjen, og det føles sikkert likt for han hver gang. Hvem vet,- sint er sint liksom, i en trygg verden. Et sår går over. Skorpen faller av, og alle spor er borte.

I dag er det den 22.juli, og det er for meg betimelig å undre meg over at størrelsen på de følelsene som har fått dominerende spalteplass i nyhetsbilde som følge av det som hendte på Utøya for tre år siden har vært ”sår”. Eller er det sånn at jeg bare har sett det som ikke har omhandlet et sinne? Fordi jeg egentlig er litt redd den følelsen som heter sinne selv. Det kan være sånn, men det kan også hende at det ikke har vært så mye sinne å se, i alle fall ikke for oss som leser nyheter.

Det har vært mye ”sår”. ”Sår” og ”sårhet”, både i direkte og overført betydning. Er det ikke flere mennesker som er sinte? Er det ikke greit å være sint? Er ikke dere andre der ute redde for at det sinnet som ikke blir synlig kan utvikle seg til en bitterhet som aldri gror?

Jeg skal ikke dvele så mye med Utøya og det som var der. Jeg husker godt hvor jeg var da nyhetsbildet fikk tak i tragedien, og jeg vet veldig godt hva som kom til meg av PTSD symptomer som følge av hendelsen i ettertid.

Og jeg tenker at sinne og sinte følelser burde fått en mye større plass. Fordi jeg som voksen tenker, at det såret som et sinne skaper, kanskje går over. Det forsvinner ikke, men det gir så mye mindre smerte til sinnet enn et sår som aldri får ro nok til å gro. Sinne er en følelse som ikke er farlig. Ingen følelser er det. Det som kan bli farlig er å underkjenne følelsene. Dersom sinnet ikke får plass, at en ikke våger, eller ikke forstår at et sinne er betimelig og til og med veldig viktig. At den verden som er utenfor meg selv, ikke ser mer enn rosehavet og sorgen. Ja hvem våger da å uttrykke et sinne? Da blir sinnet til noe som aldri går over.

Jeg vendte sinnet mitt innover , rettet det mot meg selv. Jeg var feil, og jeg gjorde feil, og jeg tenkte feil. Da gror ikke såret. Tvert imot, det blir bare større og større, tar all plassen til slutt, og jeg tror til og med det går an å dø av så store sår.

Trollet kom aldri frem i lyset og ble boende i meg som den ”gremlin’sen” det da fikk muligheten til å bli.

Sinne er ikke hat i utgangspunktet. Men jeg tror det kan bli til det, om det blir undertrykt og undertrykt.

Hatet søker mørket.

Et sinne tåler dagens lys.

Mye lys, – og det fortjener det !