Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Om tillit, TILLIT eller ingen tillit.

 

Det høres så enkelt ut. Like enkelt som det er selvfølgelig. For tilliten må være der. Tilliten til den andre,- dersom jeg skal føle meg trygg.

Tillit som ferskvare. Tillit som blir prøvd på godt og vondt. Noen ganger vinner frykten for at tilliten mangler, noen ganger vinner tilliten.

 

Mest av alt så merker jeg hvordan tilliten til andre faktisk er avhengig av om jeg skal våge å ha tillit til min egenverdi.

Har jeg verdi til å kunne forfekte egne behov?

Betyr jeg noe? Jeg tenker spesielt på om jeg har lov til å være opptatt av hva som er bra for meg,- fordi da blir jeg jo kanskje til og med en egoist. Og egoister er ikke bra mennesker, har jeg av en eller annen grunn fått prentet inn i min primitive hjernehalvdel.

 

Tillit i et avhengighetsforhold. Det forholdet som trenger være der til andre mennesker fordi vi alle trenger den andre, på en eller annen måte. Et lite menneskebarn som ikke opplever relasjon til et annet menneske vil komme til å dø. Vi trenger hverandre.

 

Når en relasjonsskade er et faktum, slik den gjerne blir som følge av relasjonelle skader, ja da trenger en å være i relasjoner for igjen å finne frem til den tilliten som er nødvendig for at denne relasjonsskaden kan repareres. Da først kan jeg som menneske lære med følelsene mine at det ikke er min feil at tillit er vanskelig og krevende.

 

Det å ikke ha tillit er vondt. Det er ikke vanligvis sånn at jeg automatisk tenker at deg har jeg ikke tillit til. Det er faktisk blitt sånn at jeg tenker at det er jo meg/jeg som er litt sprø, litt rar, litt gal som ikke kjenner på denne tilliten som ”burde” være der. Jeg kan komme til å bruke uendelig mye energi på å leite etter de tegn jeg trenger for om mulig overbevise meg selv om at jo, jeg har nå vel tillit til denne personen. Så overser jeg, eller overhører , eller bare ikke klarer å få med meg de tegnene som også er der på hersketeknikker, Ikke bare ”one-up” men ”ten-up”(minst) posisjoner. Men bare en liten stund, til jeg er fanget. Bare en liten stund, fordi jeg så gjerne vil at jeg skal klare å ha denne tilliten til den andre. At jeg skal klare å tro på at den andre bryr seg. At jeg ikke bare er et kasus, en diagnose, en et eller annet plagsomt noe. Jeg trenger dette lille som beviser at den andre bryr seg. Denne ferskvaredelen.

 

Da min siste behandler ba meg bestemme meg for om jeg hadde tillit til han eller ikke, så skjønte jeg at han ikke hadde nok kompetanse og kunnskap om hva kompleks PTSD er. Da han på tross av dette skal overbevise meg om at han eier alle de redskaper som skal til for å hjelpe meg, uten at tilliten er der, så blir jeg enda mer skeptisk. Når han så avkrever meg for en tillitserklæring , og jeg ikke kan eller våger å gi denne, så får jeg en sluttepikrise i postkassen min der han sier at jeg ”valgte å ikke ha tillit”.

 

I går var jeg hos fysioterapeuten min. Hun er den beste som har hendt meg, sett i lys av en behandler som bryr seg. Hun bekrefter og viser meg tillit. I går jobbet vi med at jeg skal ta min plass i rommet. Finne den balansen jeg trenger for å være der i meg selv. Er dette et rom som beskytter meg for ytre påvirkning, så tar jeg den plassen jeg trenger i dette.

Så hører jeg hun si at hun skal være i byen en dag i ferien sin, og at jeg kan få møte henne denne dagen. Så sier hun at hun kanskje kan hjelpe meg med en ny behandler. Så sier hun at hun nok ikke ville følt seg bekvem med en behandler på alder med hennes egne barn, og jeg føler tilliten. Ikke bare denne ene veien, men som i TILLIT.

 

Da jeg er vel hjemme etter min høydetur på fjellet, den første på lenge, så ligger epikrisen for siste uken på Modum i postkassen.

Jeg våger nesten ikke åpne den, fordi av mangel på tillit så ha jeg bedt om at den ikke skulle sendes til andre enn meg.

 

Så åpner jeg en konvolutt som oser av vennlighet og velmente vurderinger, og jeg kjenner at tilliten til Modum og de som jobber der også er TILLIT.

 

Bilde

«Selfie» eller «sjølvsagt» 808moh.

 

 

Reklamer

8 kommentarer

  1. «Nå må du få tillit til meg» – det låter litt desperat, og så fra en behandler..

    Tillit er ikke noe man kan bestemme seg for å ha, det tror jeg ikke. Det er snarere noe som vokser frem, i noen tilfeller tar det for alltid.

    Jeg tror noen mennesker bare har det rundt seg, de er kanskje bunntrygge i seg selv og så lekker det ut til omgivelsene. Jeg tror det kan være sånn.

    At tillit er en personlig sak, er jeg ikke i tvil om. Den kan ikke manes frem.

    Og så lurer jeg på om det ikke er to former for tillit; den ytre der man stoler på at ting blir gjort, at folk møter når de skal, at de kan jobben sin. Og den indre tillitten der man føler og opplever at man kan stole på folk og føler seg trygg.

    Håper at oppholdet på Modum blir bra!
    Ønsker deg ellers en flott sommer!

    • Det er så utrolig godt med gode og kloke tilbakemeldinger på tanker som noen ganger er litt vanskelige å dele. Tusen takk:)

  2. Sukk. Det er da merkelig at behandlere ikke har kompetanse i å forholde seg til mennesker med tillitsbrister.
    Jeg har opplevd noe av det samme fra en behandler. I ettertid har jeg forstått at det var behandlerens inkompetanse som kom ut i form av krav om tillit. Siden jeg selv har lang hjelperutdanning og erfaring kan jeg forstå hjelperes maktesløshet, men etterlyser allikevel evne og mot til å flagge egen tilkortkommenhet.
    Men der og da var det ille, svært ille. Selv om jeg forsto tankemessig, så var det kroppslig og følelsesmessig et kaos.
    Jeg ville snu ting på hodet. Behandlere synes jeg skal etterstrebe å gi tillit til dem som søker deres hjelp. I lys av relasjonsteorier virker dette som det opplagte.
    Jeg har hatt hjelp av en som innimellom sa: nå er jeg rådløs. Det var ærlig og tillitvekkende, opplevde jeg.
    Håper du finner en klok ny behandler. Litt livserfaring attpå er sikker ikke så dumt.
    Ønsker deg en fin fredag –

    • Tusen takk for god og nyttig tilbakemelding. Jeg ønsker meg en behandler med litt livserfaring. Absolutt. Kanskje de ikke lærer så mye om komplekse traumer og tillit på psykologskolen? Hvem vet,- eller så er det vel også en sannhet at noen mennesker lett blir litt for høye på seg selv, da svinner litt av fornuften ….

  3. Bare på besøk

    Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Spesielt dette om tillit og hvor vanskelig det er å ha det. Og hvordan man trenger at noen er der likevel og ikke blir borte. Jeg kjenner meg så igjen, og det gjør det både godt og vondt å lese. Takk for at du deler, slik at jeg kan kjenne meg igjen, og kjenne meg litt mindre alene. Litt mindre som en alien.

    • velkommen til min lille verden! takk for at du leser og takk for at du sier noe til megg. det føles usikkert og utrygt å dele av seg selv, samtidig så tror jeg det er viktig,- og det er litt godt. spesielt når noen kommenterer. klem fra rønnaug

  4. Hilde

    Fant bloggen din her i går og ordene dine her uttrykker så mye av det jeg skulle sagt. Du skriver dem så forståelig, vondt og likevel vakkert.
    Jeg håper så inderlig du finner en behandler som kan sitt felt. Som er dyktig og vet at en terapeutisk relasjon tar tid å bygge, og ikke minst at den er svært sårbar.
    I mitt 54 leveår har jeg endelig funnet en, og en sånn unner jeg deg og. En som vet at tilliten er bygget opp men som VET at grunnmuren lett kan få sprekker og revne helt. Som derfor går varsomt frem.
    En sånn unner jeg deg.

    • <tusen, tusen hjertelig takk. En sånn en ønsker jeg meg…men hvor finnes "den"?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: