Jeg ønsker meg et bredere toleransevindu, mye bredere.

roennaugrevheim ♦ 13. mai 2014 ♦ 4 kommentarer

I dag skulle jeg virkelig ønsket meg et toleransevindu på størrelse med baken min, med bredde som en låvedør.

Se lenke om toleransevinduet: https://www.youtube.com/watch?v=ugC4EdmsKWc

Så prøver jeg å kjenne etter om jeg har noen gode grep for å klare å holde meg sånn noen lunde innenfor, men må bare erkjenner at når baken faktisk er som ei låvedør og toleransevinduet sin bredde føles som på størrelse med en blodtørstig ”flått” sitt lortefall, da blir det hektiske timer og dager. Sånn føles det i dag, og sånn var det i går og om det blir sånn i morgen aner jeg ikke. Men jeg tror i alle fall nok. Og nok er godt nok, lærte jeg på Modum Bad.

Sammenfallet av å bli innkalt til oppfølgingsopphold på Modum den 1.juni, pluss 17. og 18.mai som kommer og det disse dagene bidrar med av vonde minner blir for tøft.  Dette i kombinasjon med at jeg skal glede meg til det selskapet jeg så veldig gjerne ønsker skal bli så kjekt og vakkert og fint for de to nyforlovede i familien, som vi skal ha fest for om ikke veldig lenge.

Jeg blir minnet på hvor tøffe dager jeg hadde på Modum. Jeg blir minnet på traumer som jeg ikke klarer å forholde meg til enda og jeg blir minnet på hvor sårbar jeg er. Jeg blir minnet på feiringen vi hadde 17.mai året før den for meg og min familie så grusomme 18.mai som jo alltid kommer dagen etter denne vanskelige 17.maidagen da alle skal være glade og hilse med sine flagg. At Solveig døde den 18.mai har vel også gjort at jeg har fått en rimelig forståelig knagg å henge mine dårlige ”vibber” over denne dagen på. Alle andre kan forstå hvorfor denne dagen er en utfordring, når de får vite at Solveig ble drept den 18.mai. Og det er greit nok det, at de kan forstå i alle fall akkurat det. Denne  dagen, den 17.mai  som i seg selv har vært en utfordring for meg så lenge jeg faktisk kan huske, fordi jeg bærer på traumer fra tidligere også som utløser triggere på en slik lystelig dag.

Jeg er hyperaktivert. Jeg er kvalm. Jeg er svimmel. Jeg prøver å finne balanse men gjør det ikke. Jeg kjenner på uro for at jeg kjenner at min strategi nå er ”freeze” , jeg frykter ”fligth” som lett bringer meg laaangt ned i en hypoaktivitet. Veien opp igjen er lengre og tyngre enn veien ned.

Om to dager må jeg gi beskjed til Modum om jeg kommer.

Om to dager bør jeg vite om jeg skal være her eller der den 17.mai,- og i dag håper jeg at NAV gir lyd fra seg fordi dersom jeg ikke etter hvert får kontakt med dem (jeg har prøvd veldig mange ganger, også i dag) så har jeg den 20.mai ikke en aktivitetsplan som er den som genererer penger til et menneske på AAP.

… og jeg skulle ønske jeg bare kunne sove,- leeeeenge. Eller gjøre som strutsen, stikke hodet i sanden og håpe på at alt snart er over…..

Anyone?