Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Ingen er født med et dårlig selvbilde.

Jeg leste en kronikk som sto på trykk i Aftenposten for noen dager siden. Jeg tror det var Aftenposten, jeg er ikke helt sikker. Jeg fikk ikke lest så veldig grundig, fordi den genererte så mange tanker hos meg selv. Refleksjoner over forskjellen på å få lov til å være seg selv, eller finne tilbake til seg selv når sykdom rammer som voksen, og det å være på leit etter hvem du egentlig er, når traumer har gjort at du ikke har utviklet deg optimalt som person. Når primitive mekanismer har stått i veien for det som ellers ville vært en normal utvikling på veien mot et selvstendig og godt utviklet selvbilde hos den det gjelder.

Kronikken handlet om en sykepleier som hadde blitt syk. Hun hadde fått leddgikt, og hun skrev om et stort ønske hun hadde om å få lov til å være den samme personen hun var før hun ble syk, også nå etter at hun hadde fått en somatisk diagnose. At det å bli syk ikke nødvendigvis gjør at du blir et annet eller et nytt menneske.

 

Jeg klarer ikke finne igjen denne historien om denne fine kvinnen som ytrer seg på trykk i avisen, derfor kan jeg ikke referere med en lenke.

Men jeg husker mine tanker og mine reaksjoner da jeg leste denne. Og jeg undres…

 

Uten å gå i detaljer om dette, men en mor som ser sitt eget barn bli drept av en bil får traumer. Hun blir usikker. Hun blir skadet. Jeg opplevde dette.

 

Videre husker jeg den følelsen jeg hadde da jeg som følge av altfor store fysiske plager måtte fjerne blant annet livmor. Jeg hadde en følelse av at min identitet som kvinne var tatt i fra meg. Nå var jeg ikke lenger i stand til å få barn. Identiteten min hadde i stor grad vært forankret der , tror jeg nå. Mitt behov for å være gravid og å få barn hadde vært stort og ekte. Jeg elsker de fem barna jeg har fått, og det å miste den muligheten var en krise. Jeg elsket dem og elsker dem overalt.

 

Denne krisen varte ikke så veldig lenge, men den var der og den levde sitt eget liv til den døde. Årene som kom til meg hjalp nok også til. Man slutter jo uansett på et tidspunkt i livet å få barn og å være reproduktiv.

 

 

Da jeg fikk fjernet skjoldbruskkjertelen fordi det vokste en tumor på den, var jeg ikke så bekymret. Det er på en måte ikke så mye av identiteten min som sitter i denne kjertelen. Jeg burde gjerne være mer bekymret, fordi det skapes langt mer både psykisk og fysisk krøll i kjølvannet av at denne så viktige kjertelen blir fjernet fra en kropp.

Den største utfordringen er vel kanskje det at de symptomene som fravær av denne kjertelen gir så lett kan forveksles med de symptomene som en kompleks PTSD diagnose gir.

 

Og det var faktisk først etter dette at jeg fikk mine psykiske diagnoser med dissosiasjon og kompleks PTSD. Tilfeldig? Tja, det hjalp vel gjerne til å få fortgang i min opplevelse av kriser og manglende kontroll det at stoffskiftet ble satt ut av spill. Det tror jeg på.

 

Så tilbake til kronikken jeg leste om henne som fikk leddgikt. Hun som så gjerne ville få lov til å være seg selv etter at hun hadde blitt syk. Som er og var den samme, før og etter. Som er den samme , men med mange flere erfaringer enn tidligere.

 

Forskjellen på PTSD og kompleks PTSD er slik jeg har lært at ved PTSD så er det allerede dannet et trygt og godt fundament hos den som rammes. En utvikling av et adekvat selvbilde. Trygge rammer som kan være der og gi deg støtte, både fysiske og psykiske.

 

Ved kompleks PTSD mangler dette fundamentet. En og flere skader har oppstått så tidlig i livet at en naturlig og god utvikling av et selvbilde er blitt skadet. Det betyr at det er så utrolig mye som må læres på nytt. Skapes og dannes på nytt.

Nye hjernebroer skal dannes og læres å brukes.

 

Og da blir det vanskelig å ønske seg å være den samme som en var før en fikk en eller flere diagnoser. Det blir en så utrolig møysommelig og sliten vei å bevege seg på for å klare å danne dette fundamentet av trygghet som skulle vært dannet for en generasjon siden.

 

Det positive og beste av alt dette er at erfaringen jeg har kan brukes i møte med andre. Jeg forstår kanskje mye mer enn de fleste andre har muligheten til å forstå. Og grunnen til dette er også det at nyere hjerneforskning viser at også relasjonelle skader kan heles.

Dette gir meg håp, selv om kanskje ikke mitt håp er at jeg skal bli den jeg var før diagnosen ble kjent for meg. Jeg håper og tror at selv om livet har vært et litt for utfordrende prosjekt, så vil jeg klare dette.Og at jeg atter kan bli den Rønnaug som en gang ble født med et hav av muligheter liggende foran seg.Fordi  ingen mennesker er født med et dårlig eller skadet selvbilde.

 

Mest av alt tror jeg på dette fordi jeg har mine barn, barnebarn, svigerbarn og min kjæreste bauta som er der og som støtter meg. Og som jeg elsker betingelsesløst!

Bilde

fundamentet holder….

Reklamer

5 kommentarer

  1. Hei Rønnaug.

    Jeg har ikke lest det du henviser til, men jeg fikk litt tanker av det du formidlet.

    Det er mange som ønsker å være den de var før. Eller få tilbake noe de hadde. Enten det er kjærlighet eller helse eller økonomi eller annet.Selv bruker jeg lite energi på det. Selvfølgelig hadde det vært kjekt å kunne puste skikkelig, men jeg har i dag lunger som ikke tillater det, og sånn er det. Å bruke tid på å ønske meg tilbake til da det var mulig å puste lett og fritt, er ikke noe jeg forholder meg ofte til. Selv om jeg kan bli frustrert over at ting er utfordrende, så er jeg mer fokusert på hvordan jeg skal løse det som butter i mot, enn å ønske at ting var annerledes. Jeg er der jeg er, deal with it, er det jeg sier til meg selv.

    Det var det fysiske. Når det gjelder det mentale, så har jeg heller ikke noe ønske om å bli den jeg en gang var, for jeg har alltid slitt. Så derfor blir det mye mer aktuelt for meg å ta vare på det jeg har i dag, og å arbeide mot det jeg kan få, enn å tenke på det jeg har mistet. Mye av det jeg ikke har i dag er uansett ikke noe jeg mistet, men mer noe jeg aldri fikk. Det vil si noe som ble stjålet før det nådde meg. Og det en aldri har hatt savner en ikke, selv om en kanskje kan lengte mot å få eie det en gang i framtiden. Men lengsel i denne sammenhengen er heller ikke noe som tar opp mye plass for meg nå. Livet er det det er på godt og vondt, og jeg er meg. En dag er god, en annen dårlig, så også dagene er det de er, med de opplevelsene og utfordringene de tilbyr. Så jeg tenker at min oppgave blir å forholde meg til dem, ikke å bruke energi på å ønske dem annerledes.

    Når dette er sagt, så har jeg ikke alltid tenkt slik, og jeg forstår godt dem som tenker annerledes, og opplever virkeligheten sin annerledes. Livet er en prosess og en bevegelse, men uten at en må bruke all sin energi på å komme i mål på riktig sted. For kanskje finnes det ikke noe riktig sted.Vi er alle på en sirkel, er et bilde jeg liker å bruke for meg selv. En sirkel stopper ikke, en kommer ikke i mål på den. Om det er noe som stopper opp så er det vi.

    Selv føler jeg at jeg så vidt er i starten på å få grepet om meg selv og livet jeg lever, og det er kanskje litt trist sett utenfra, siden jeg allerede begynner å bli gammel og livet mitt samtidig kan sees på som ganske begrenset. Men sånn er det. Og innenfra føles det bra. Alt må ikke måles i klart definerte sannheter om riktig eller galt når det kommer til menneskers konsekvens av levd liv. Det må ikke måles i frisk eller syk, flink eller ikke flink. Å finne litt ro og aksept av tingenes tilstand og seg selv er godt uansett alder.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

  2. Jeg har lest dette innlegget ditt flere ganger. Er ikke så flittig til å kommentere for tiden. Vil bare si at det du skriver gir gjenklang hos meg. Ingen er født med dårlig selvbilde. Vi er født med kropp og sanser og er avhengig av mennesker rundt oss, for trygghet og tilknytning, tenker jeg. Dette er grunnleggende for utvikling av selvfølelse (som jeg oppfatter som mer kroppslig) og selvbilde, som også involverer tanker.

    Har man brister i dette er det vanskelig å ønske seg tilbake til noe som aldri har vært, og som man ikke vet hva er. Jeg har tenkt mye på det livet jeg hadde som voksen, før jeg gikk på min smell, det var et svært velfungerende liv. Jeg har nå akseptert at den tid er forbi. Men samtidig, jeg kan heller ikke si at livet er bedre nå, for det er det ikke, snarere tvert om. Å ikke være velfungerende og tilpasningdyktig opplever jeg som krevende sånn som verden er. Men at det er bedre for meg helsemessig nå, det er det nok. Det er grenser for hvor lenge kroppen kan fryse, hvor kronisk stress kan bli.

    Takk for mange fine innlegg.

    • Kjære deg, gamle ugle. Jeg er så enig så enig i alt du sier, og kanskje især det siste . Jeg har vært velfungerende, og det har kostet. Men det smerter om mulig enda mere å oppdage kostnadene. Jeg tenker ofte på frasen som lyder: «Jeg skulle ønske jeg var, den jeg var, da jeg ønsket å bli den jeg er nå.» På en måte var det bedre før, men når veggen står der, og smellen er et faktun, ja da kan en ikke velge…
      Takk for at du leser. Takk for tilbakemelding. Noen ganger tenker jeg, deler jeg for mye nå? Så bekrefter du faktisk at det gir deg noe, så kanskje jeg velger å fortsette å skrive?
      Gode tanker fra meg til deg!

  3. This is a most useful cooiirbuttnn to the debate

  4. I’m not worthy to be in the same forum. ROTFL

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: