Traumebehandling og jobben med fobi mot minner, kommer i neste fase.

roennaugrevheim ♦ 9. april 2014 ♦ 2 kommentarer

Bekymringens tid… eller minutter.

Noen minutter, hver morgen skal jeg prøve å tenke ;

sette noe ned på papiret; skrive og reflektere over bekymringene mine. De som kommer og som krever meg, enten jeg har invitert dem eller ikke, og som videre tar sin plass på vondt, og litt på godt.

Min første oppdagelse var at bekymringene var vanskelige å fange. Jeg skulle skrive og sette ord på dem, og de forsvant liksom som sand som renner mellom fingrene. Forsvant inni eller ut i uendeligheten.

Dette skapte på en måte en ny bekymring. Er det bare noe jeg finner på inne i hodet mitt, alle disse tankene som skrur meg ned? Hvorfor klarer jeg ikke fange dem? Hvorfor tar de da så stor plass, når de er så små at jeg ikke får tak i dem? Hvorfor skaper det denne kaos følelsen, og ikke minst et varsel om katastrofe!

At dette er tanker som lever til dels sitt eget liv er det vel ingen tvil om,- men hva er det egentlig som er greien bak denne devalueringen av meg selv,- dette som skaper alle disse bekymringene om at jeg ikke kan, ikke får til, ikke klarer og i alle fall ikke er verdt å skulle kunne klare. Joda, jeg vet dette om traumer og depresjoner og PTSD og stress også  videre, ”you name it”. Men dette som ikke er bare det,- dette mønsteret som dannes,- alltid. Hvordan bli gjort oppmerksom på tankemønstre som har levd sitt eget liv i årevis. Ikke fordi jeg ikke er blitt gjort oppmerksom på, men fordi jeg ikke har turt, eller evnet eller at tidspunktet for å våge å tro på endring  ikke har vært der. Eller kanskje til og med at jeg ikke har forstått at noe kan endres? Nå tror jeg på det, og jeg er veldig takknemlig for den nyere hjerneforskningen som faktisk viser at broer kan bygges, også mellom hjernehalvdelene våre som er viktige og nyttige som å reagere mer hensiktsmessig enn hva en traumatisert ”urhjerne” gjør.

Oppskriften på dette er i sånn sett veldig enkel;

1. Gå inn i det dårlige. ( Alltid blir det kaos når jeg prøver…)
2. Ta sterk avstand fra alt som er godt. ( jeg fortjener vel ikke mer enn dette…)
3. Husk alle lignende hendelser fra historien din.( sånn ble det den gangen, og den gangen og den gangen også,- alltid min feil)
4. Se for deg en fremtid preget av samme elendighet .( hvorfor skal jeg tro på en endring?)
5. Lytt til din egen indre negative stemme. ( joda, jeg hører hva jeg tenker, og det bekymrer meg enda mere…)

– og jeg blir selvfølgelig gjort oppmerksom på de mønstre jeg kjører og som begrenser meg og livskvaliteten min. ( sitat min behandler)

Jeg forstår at dette er mye arbeid, men jeg tror på at det er veien å gå. Jeg må forstå prosessen dersom jeg skal komme videre i livet mitt. Være oppmerksom på prosessene som er med på å trykke meg selv ned.

Så mine utfordringer i påskeferien er å være bevisst på mine bekymringer og på hva, hvem og situasjoner som utløser triggere for meg. Det er en formidabel oppgave, som jeg er nødt til å tro på at jeg kan lykkes i.

Når dette er noen lunde forankret,- så kan jeg begynne på neste fase,- traumebehandlingen og fobien mot minner.

Såpeboblen er skjør, vakker og sterk på en gang. Såpeboblen og livet.