Hvorfor er perfeksjonisme et så vanskelig begrep å forholde seg til?
Perfeksjonisten…
Er det meg?
Terapeuten sa at det du sier nå høres ut som noe jeg kan høre fra en perfeksjonist.
Da forsvinner jeg,- mister meg selv,- mister kontakten med terapeuten og ordene.
Perfeksjonist?
Jeg som ikke klarer noe som helst?
Jeg som ikke klarer å være i en jobb?
Jeg som aldri gjør noe rett?
Så googler jeg ”perfeksjonist”.
Jeg får mange treff som definerer ordet, men jeg fester med ved et av treffene der det står blant annet:
1. Har du frykt for å gjøre noe som ikke er optimalt?
2. Kan du være fornøyd selv om noe ikke er perfekt?
3. Når noe er helt perfekt, kan du glede deg over det da?
4. Er du veldig opptatt av hva andre mener om deg?
Svarer du/jeg bekreftende på spørsmål 1 og 2 så er du/jeg mest sannsynlig en perfeksjonist.
Jeg husker en gang en kollega som skulle “trøste” meg for noe jeg faktisk ikke husker hva var. Jeg husker derimot godt hva hun sa, og det er gjerne symtomatisk for et menneske med perfeksjonistiske trekk.
“Du må være litt mer pragmatisk Rønnaug!”
Joda, jeg har frykt for å gjøre noe som ikke er optimalt. Det vil uansett aldri bli optimalt i mine øyne, fordi jeg tror og tenker at “alle andre” vil kunne forvente at jeg “burde” jo klare litt til? Og ikke minst at alle andre er bedre enn meg.
Jeg husker også en gang jeg hadde skrevet en stil. Det må ha vært på ungdomsskolen. Jeg hadde kost meg og skrevet om et tema jeg likte. Da jeg fikk tilbake oppgaven sto det skrevet med røde bokstaver: “Dette er veldig godt skrevet, men tror ikke jeg du har skrevet dette selv”,- noe i den retningen.
Læreren trodde meg ikke. Ikke han heller!
Nå når jeg vet noe om dissosiering og om traumer og om komplekse posttraumatiske traumer så kan jeg , den voksne fornuftige delen i meg forstå hvordan en liten slengkommentar fra en litt uklok lærer kan virke på et menneske. Læreren hadde uflaks som rettet mistanken mot meg. Et annet barn ville gjerne bare følt seg litt ydmyket , noe som ville kunne generere et sinne, og videre ryddet av veien tanker og følelser rundt det å ha følt seg ydmyket.
Jeg skammet meg over at jeg ikke ble trodd, fordi det jo måtte bety at jeg ikke var godt nok. Og bruker i dag, minst 40 år senere, fortsatt noe tankeaktivitet på denne hendelsen. Tankeaktivitet som fortsatt kan aktivere en følelse av skam.
Kanskje historien min høres ut som et paradoks. Og kanskje er det et paradoks.
Men hos meg gir det mening.
Og jeg frykter nok fortsatt begreper som har med seg perfeksjonisme i sitt uttrykk.
Fordi jeg da føler meg så feil, og fordi jeg skammer meg over det.
«perfekte kontraster»
- Publisert i: Uncategorized
- Tagget:dissosiering, perfeksjonisme, PTSD, traumebehandling
Bak fasaden - Rønnaug 
Kjenner meg igjen i det med å bruke tankevirksomhet på noe som skjedde for mer enn 40 år siden…. Kjenner igjen det med å huske en kommentar som ble sagt, mer enn selve saken,…
Går det an å være perfeksjonist på noen områder av livet, eller regnes det som et mer gjennomgående trekk ??
jeg tror det er det som er greien jeg Sol. Også at det er stor forskjell på å være perfeksjonist og ha disse trekkene. De trenger vi vel også,- for å strekke oss mot noe, så lenge de ikke kveler…
Men så blir en dønn sliten, av et lkomplisert liv, – og da blir det lett kvelende….
ja..
Hei Rønnaug
Å være perfeksjonist handler gjerne mer om hva du strekker deg etter enn hva du får til. Og det er litt ille, for ingen når opp til det perfekte. Siden det er et mål som beveger seg etter hvert som en ser nye muligheter og krav om en blir flinkere til noe. Så perfeksjonisten vil kanskje aldri bli bra nok. Aldri strekke til. Og er en samtidig sårbar og sliter med identitetsopplevelsen vil han/hun derfor gjerne få stadige bekreftelser på sin mislykkethet. Så kanskje en kan finne en annen vei, et annet mål. Forsøke å gi litt slipp på kontrollen. For jeg tror det handler om kontroll. I min kommende utstilling har jeg gitt fra meg kontrollen over elementer i den. Og det føles helt greit. Noe det ikke ville gjort for noen år siden. Så det går an.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det med å huske ting som ble sagt i barndommen, og jeg tenker på disse tingene ofte. Spesielt det som var urettferdig og nedverdigende.
Ha en fin søndag.:)
Bjørn
Takk det samme. Og takk for gode kommentarer og refleksjoner. Syns begrepet perfeksjonisme er spennende, tror vi alle har et forhold til det, på en eller annen måte. Jeg jobber med saken!
Fin fin søndag til deg også.