Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Kroppens unike hukommelse

En av mange utfordringer for meg med denne komplekse PTSD’en og dissosieringen er å be andre om hjelp og støtte. Be om å bli sett. Be om det jeg trenger akkurat nå, fordi det kunne gjort mye så mye enklere da. Motstykke og paradokset er gjerne da å avvise for om mulig slippe å føle på en avvisning.

Så da smiler jeg det fineste jeg kan uten engang å vite at det er det jeg gjør, og sier at dette går fint. Jeg har kontroll. Jeg trenger da ikke noe,- eller noen. Som jeg hater å høre det, at jammen du smiler nå bare du og sier det går bra. Ja, fordi jeg vet at det er det jeg gjør,- ofte.

Sånn har det vært helt fra jeg var liten , eller i alle fall ganske så ung. Jeg turte ikke spørre om noe i frykt for å bli avvist. I frykt for å ikke bli trodd og i frykt for at noen skulle grave i noe jeg så definitivt ikke var klar for at skulle graves i.

Krenkede barn blir syke voksen, sier Anne Luise Kirkengen. Jeg tror faktisk jeg skal klare å signere den påstanden, si at jeg tror på dette. Kroppen min har det vært veldig godt mulig å kjenne, føle og hate. Jeg har hatt ”vondt’er ”overalt. ”Vondt’er” som har skapt bekymring og mer diffuse greier. Mest det siste.

Når jeg sier dette så vet jeg at det er veldig mange som har hatt dette med ”vondt’er”  mye mer enn jeg kanskje noen gang har kjent på. Men jeg vet hva dette med kroppslige smerter handler om, og jeg vet at kroppen min har en utsøkt hukommelse hva diffuse plager gjelder.

Allerede på barne-  og ungdomsskolen ble jeg henvist til fysioterapeut. Jeg hadde vondt i ryggen. Hvordan det var husker jeg en del av,- hvordan det ble husker jeg ingenting av annet enn at den vonde ryggen vel fortsatte å leve sitt eget liv.

Jeg kan ikke huske hvor mange henvisninger til fysikalsk behandling jeg har hatt mellom hendene mine. Noen ganger har jeg tatt dem med meg til mennesker som har sagt de kan hjelpe meg, mange ganger har de gått i bosset. Og jeg har betalt for meg, uten noen form for refusjon. Hadde blitt noen kilo brunost, eller liter vin om kronene hadde blitt brukt litt mer fornuftig, eller i alle fall til noe som hadde monnet.

Det er vel gjerne slik at når en pasient kommer til legen sin med diffuse smerter og utfordringer som ikke er så lette å sette ord på, så er førstevalget en  røntgenundersøkelse av der ”vondt’en” sitter.  Der finnes det ingenting å se , så da koster systemet på deg en Ct undersøkelse. Og tilslutt MR.

Så står du der med ”vondt’ene” dine og vet ikke helt hvor du skal gå, eller stå,- eller være. Veldig ofte er det ”bærebjelkene” vår som får unngjelde for diffuse helseplager, sånn som hofter, rygg og nakke. Konklusjonen blir ofte da at det er ”noe”, men det trenger nødvendigvis ikke bety at det er ”smerter” forbundet med dette som er funnet. Jeg har en spondiolistese rygg, det har utallige undersøkelser for en av disse ”vondt’ene” konkludert med. Men det trenger ikke gi symptomer, eller plage meg,  bare jeg klarer å trene kjernemuskulatur og holde meg sånn noen lunde i form. Hva det betyr igjen, er det gjerne ikke så lett å finne ut av. Jeg har i alle fall ikke klart det. Ikke klart å trene nok og  ikke klart å forstå hvordan jeg best skal trene. Så da lever jeg livet mitt med ”vondt’er” og Ibux som mine følgesfiender. De også.

Helt til jeg i desember 2013 møtte Britt.

Britt er psykomotorisk fysioterapeut og jeg tror for første gang i livet mitt virkelig på at noen kan være der for meg, sammen med meg og hjelpe meg til et liv med litt mindre fysiske ”vondt’er”.

En lang og slitsom vei å gå på tror jeg, men endelig føler jeg det stemmer.

Endelig

Bilde

Advertisements

4 kommentarer

  1. Sol

    Et innlegg som er bra å lese,- – igjen 😉
    Jeg likte den slutten om hun nye fysioen 🙂 !!
    Savner tid til tur, men kommer sterkere » på banen» etter hvert;)

    • Etter hvert er godt nok det Sol,- travelt å gå i terapi 😉

  2. Hei.

    Boka til Kirkengen er nesten skummel å lese. Det er så gjenkjennbart så mye av det hun skriver. At kroppen husker er det ingen tvil om.
    Lykke til med behandlingen. Jeg går selv til en psykomotoriker og tror det har mye for seg. Men det tar tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: