Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

It’s the attitude

Jeg tenner et lys

Ett lys som skal hjelpe meg til å finne frem i tankene mine,  til det jeg virkelig  brenner for.

Jeg lar det brenne,-

Jeg trenger dette lyset som en påminner.

Jeg tenker på den lille gutten jeg traff  i Bucuresti. Det var sent på kvelden, det var blitt mørkt og en iskald vind feiet gjennom byen denne tidlige vårdagen.

Den lille gutten hadde på seg en brunstripete pysjamas. Buksebaken på pysjamasen hadde revnet. Han hadde ikke sko på føttene sine, men han hadde en liten hundevalp som han holdt tett inn til seg. Slik en gjerne gjør når en trenger noen å trøste seg til.

Jeg gikk først forbi, tenkte at dette ser jeg ikke. Dette kan ikke skje. Et barn som sikkert ikke er mer enn 4, kanskje 5 år. Alene, nesten naken ute i en millionby sent på kvelden. En by der vold og kriminalitet skremmer selv de mest robuste av oss.

Uten sko, og med reven buksebak!

Jeg kikket på henne jeg var sammen med, og hun kikket på meg. En og samme tanke hos oss begge to, samtidig. Hva skjedde nå nettopp? Hva så vi?Så snudde vi, og gikk tilbake til der vi hadde sett den lille gutten, bare for å oppdage at han ikke var der lengre.Jeg kjenner jeg fortsatt kan klandre meg selv for ikke å ha stoppet med en gang.

Var dette virkelig? Så jeg det jeg trodde jeg hadde sett?Og  så kan jeg ikke tegne heller, slik at jeg kunne delt bildet jeg ”ser” for meg i hodet mitt med andre, sette ned tankene med en kullstift på et papir. Tanker og bilder.

Jeg kan ikke, men skulle ønske jeg kunne. Dele dette bildet som er så godt festet i tankene mine med flere. En liten gutt og en hundevalp.Jeg brenner for gatebarna, men hva kunne jeg gjort?

 

Lyset mitt brenner, og jeg ser på  flammen fra stearinlyset…

 

Så spurte jeg noen som bor i denne store byen hvordan dette kan skje? At barn blir forlatt og at barna forlater det som jeg tror må være det tryggeste stedet for dem, nemlig hjem og familie.

”De gjør det for å søke trygghet. Det er ikke trygt der de kommer fra”, får jeg til svar,-

og videre, ”noen ganger er det slik at de voksen ber dem om å reise, fordi de ikke klarer å forsørge seg selv engang”.

Barn helt ned i 3-4 års alderen blir sendt av gårde ut i en farlig og iskald verden. Helt alene. Bare i en pysjamas.

Men hvorfor ser vi dem ikke om dagen, disse forlatte og sårbare barna? undres jeg videre.

”Fordi holdningen i samfunnet vårt ikke vil at de skal være synlige. ”It’s the attitude””, hører jeg igjen og igjen.

Her i Bucuresti er det slik at har du ikke en adresse, så har du ingen identitet. Og har du ingen identitet, nei så får du heller ingen adresse. Sånn er det!

Da biter de seg selv i halen uten mulighet til selv å slippe taket, tenker jeg,

–       ”it’s the attitude”.

De blir gjort usynlige og ikke eksisterende disse stakkars gatebarna, bare en liten flyreise hjemmefra vår egen lille andedam her i nord. Vi skal ikke se dem!

Og jeg vet dette.

Jeg har vært der og jeg har sett dem.

Jeg lar lyset mitt brenne.

Helt ned,-

Til det slokner av seg selv.

Utbrent.

 

Det var tent for en liten vever stund siden.

Så sloknet det.

Bare osen fra den svarte forkullede veiken er tilbake.

 

Jeg brenner for gatebarna. De usynlige menneskene som trenger mennesker med holdninger som genererer gode handlinger. Mange gode mennesker.

Dette brenner jeg for her jeg sitter i mitt eget kaos, og i det kaoset som møtte meg i Bucuresti.

Våre grunnleggende behov er de samme enten vi er født her eller der eller et annet sted,- nærhet, varme, kjærlighet, omsorg, mat, hvile, trygghet. Kanskje mest av alt nok trygghet til å våge å være.

Dette brenner jeg for…

Og så har lyset mitt brent ned,- dette lille lyset som jeg brukte som symbol.

Men håpet mitt,

om en verden der tryggheten skal seire som den største av alle krefter i oss mennesker, den kan ingen ta fra meg.

Og jeg kan tenne et nytt lys, for disse barna  som jeg ønsker så inderlig skal få nok trygghet til å våge å være.

It’s the attitude.

Bilde

En ny dag blir tent

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: