Kaffe for pyser.

roennaugrevheim ♦ 9. mars 2014 ♦ 4 kommentarer

Det er rolig rundt meg. Kaffekoppen er tom, noe som egentlig betyr at jeg har fått i meg litt mer kaffe enn jeg faktisk har godt av. Trøster meg selv med at jeg  i løpet av månedene på Modum lærte meg å drikke kaffe med melk. I starten så var det rett og slett fordi jeg syns kaffen var altfor varm, jeg klarer ikke å drikke så fryktelig varme væsker. Når jeg skulle ta en kopp kaffe i full fart før jeg skulle et eller annet, så ble det til at en melkeskvett gjorde susen og lagde kaffen passe varm. Nå syns jeg ikke det er godt med svart kaffe,- nå trenger jeg melkeskvetten.

”Kaffe for pyser”, leste jeg i en meningsytring i Bergensavisen her om dagen. Han som hadde skrevet dette mente at kaffe skulle drikkes svart, ikke blandet med alt mulig tull.

Så tenker jeg at så deilig da, å kunne tenke at er min kaffelatte en drikk for pyser, ja så klarer jeg i alle fall å tåle å være der, i kategori pyse i denne sammenhengen.

Og jeg tror det er bedre for kroppen å drikke kaffe med melk uten sukker, enn den som er bare svart.

Jeg kjenner at jeg er nede i en eller annen bølgedal fortiden. Det har vært for mange opplevelser siden nyttår. Noen gode, og mange ikke så veldig gode. De mange ikke så veldig gode setter fortsatt for kraftige og langvarige spor. Jeg klarer liksom ikke komme ut av de snirklene som skrur meg ned. Jeg blir med alt for langt ned, og finner ikke det sporet som og tar meg over i litt lettere farvann igjen. Ikke helt enda i alle fall.

Så når den slitenheten får lov til å ta så stor plass, så genererer det på et vis enda mer som ikke er helt på plass. Utålmodighet, irritasjon, slitenhet igjen, vonde ører og øyekatarr. Alt som krever krefter jeg ikke føler jeg har.

Og det har liksom ingen ende, i en tankeaktivitet som bare teller det som ikke er greit.

Fordi det er mye som er greit også.

Bautaen er blitt feiret, opp og ned og i mente. Gode minner både fra besøk her hjemme, fra hyttetur og familietreffet vi hadde på Gol. Å bli 60 år krever.

Jeg har vært med på et skrivekurs. Å få tilbakemeldinger på eget skrivearbeid har vært berikende for meg.

Jeg har meldt meg på et nytt kurs i design og redesign. Litt for spennende til å si at jeg gleder meg, men jeg trenger å komme meg ut av huset mitt.

Og jeg har kjøpt meg en bok. Tenk det, jeg har tenkt å lese en bok. Det er lenge siden sist,- men nå skal jeg faktisk lese Brené Brown sin bok som heter ”Uperfekt, våg å vise hvem du er”.

Jeg har lest innledningen, og jeg prøver å finne den roen som skal til for å lese et kapittel. I første omgang er målet å lese et par sider om gangen. Jeg vil gjerne lese denne boken fordi jeg tror den kan gi meg noen refleksjoner og kanskje litt motivasjon til å fortsette å stå i det arbeidet jeg står i, hver eneste dag.

Det å våge å være,- og så får det være godt nok.

Ringer i vannet