I dag kopierer jeg fjorårets blogg som jeg skrev på kvinnedagen 2013.

roennaugrevheim ♦ 8. mars 2014 ♦ Legg igjen en kommentar

Sofakroken er opptatt.

I dag også.

Det er selvfølgelig jeg som sitter her, som vanlig. Ute skinner sola, og det får den bare gjøre alt den bare er god for, for jeg sitter her og jeg sitter her, og jeg har tenkt å gjøre det til jeg orker å gjøre noe annet, enn å bare sitte her. Jeg velger å bestemme det selv.

Orkesteret mitt har mistet dirigenten sin, og da blir det kaos. Men jeg sitter her likevel jeg og venter på at jeg skal klare å få litt kontroll.

Forresten så er det 8.mars. Kvinnedagen. Dagen som er blitt markert med det til  hensikt å markere at kvinner også har sin rett i samfunnet vårt, i mer enn hundre år.

Da jeg ser i lokalavisen i dag, så spør de menn og kvinner i ulik alder om hva kvinnedagen betyr for dem.

Jeg kan kjenne at jeg blir litt skuffet over alle de unge som sier at det bare er som en vanlig dag. De tar det for gitt at de lever i et samfunn som er  som det er, og at de får påvirket det de ønsker å påvirke eller gidder å påvirke dersom de skulle finne det for godt, er min veldig enkle og unyanserte tolkning av svarene de gir.

Trolig har våre mødre gjort en god jobb, men det er vel kanskje lurt å tenke at det ikke er en selvfølge at vi har  alle de rettigheter vi faktisk har.

I Saudi Arabia fikk kvinnene stemmerett i 2011. Tenk det da! Det er ikke veldig lange flyreisen unna denne lille andedammen vår som heter Norge.  Og argumentet som er brukt for at kvinner ikke skulle ha denne retten er at kvinnens sinn er så skjørt !

I Sveits, som gjerne er ganske mye mer relevant med tanke på å sammenligne, så var det enkelte kantoner der kvinner ikke hadde stemmerett helt frem til på 1970 tallet. Argumentet der var at kvinner bærer ikke sverd, og stemmegiving ble foretatt ved å løfte et sverd opp i lufta.

Da jeg som mor for mange år siden ble stående og være vitne til at min datter ble drept, så husker jeg følelsen det gav meg å være omringet av menn. Det var bare menn som var målbærere for hvordan jeg skulle tenke, hvordan jeg skulle føle, hvordan jeg skulle handle osv. Politiet var menn, han som kjørte bilen som Solveig kom under var mann, legene på sykehuset var menn, begravelsesbyrået var representert med en mann osv. Ikke en kvinne kan jeg huske jeg var i kontakt med. En kvinne som kunne dele noe med meg som gjorde at jeg ville kunne tro på at det jeg hadde opplevd nå var tøft. Fra kvinne til kvinne. Kanskje en som var litt skjør?

Selvfølgelig var dette tilfeldig, jeg velger å tro det. Men at det ble et tilleggstraume tror jeg på,  i denne sammenhengen.  Fordi jeg ikke hadde tillit nok til menn som følge av de opplevelser jeg hadde med menn som ikke er snille. Og fordi jeg ikke var i stand til selv å forstå at jeg trengte en kvinne.

Jeg tror min opplevelse av at ” menn skulle bestemme”, godt kan sammenlignes med det å ikke ha rettigheter til å påvirke det samfunnet vi lever i. Fordi vi er kvinner. Det at kloke, ikke fult så skjøre menn skulle være de som fortalte meg og mine søstre hva som hele tiden er best for oss. Sånn kunne det vært om ikke våre mødre i en prosess som startet i 1901 og frem til 1913 jobbet frem en allmenn stemmerett også for kvinner her i Norge.

Og jeg hadde en tante som var født i 1913. Hun døde en måned etter at hun fylte 100 år. Det gir faktisk perspektiv for meg som er viktige å huske på. ( korrigert setning, fordi i fjor den 8.masr så levde min tante fortsatt)

Det er ingen selvfølge, og kan vi velge å ignorere?

Gratulere med dagen !