Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Alle disse øyeblikkene…

 

Livet består av øyeblikk på øyeblikk på øyeblikk,- og jeg er i disse øyeblikkene mine. Selv om jeg noen ganger flykter, forsvinner og er langt utenfor meg selv, så er jeg på forunderlig vis likevel på en eller annen måte tilstede i alle mine øyeblikk.

 

Jeg innrømmer at noen av de øyeblikkene som har vært den siste tiden faktisk har vært ganske slitsomme. Kanskje de til og med kan sortere under ”litt lengre enn øyeblikk”. Øyeblikk som er blitt til både timer og dager på en merkelig måte.

Og spesielt de øyeblikkene som ikke har vært så veldig gode, nettopp dem syns jeg har vart litt for lenge. Når de varer,- så hjelper de meg til å skru meg selv ned og ned og ned, og med det forlenge disse ikke så gode øyeblikkene alt for mye. På denne måten blir øyeblikkene for lange og for sammenhengende. Dette er det som genererer denne fordømte depresjonen jeg sliter med i perioder, kortere og lengre perioder. Når livet blir så fylt av «overbevisninger» at jeg ikke evner å være tilstede i et eneste øyeblikk, da blir dagene til lange vonde øyeblikk, og jeg føler meg deprimert.

 

 

 Alt dette vet jeg , egentlig. Hva som kan være bakenforliggende årsak til en depresjon og hva som hjelper for å komme ut av den, eller igjennom kanskje heller. Dette leser jeg om og lærer jeg om både i faglitteratur og i media ellers, og ikke minst har jeg fått erfare. Det er bare det at det er så utrolig annerledes å oppdage selv. Være i disse små øyeblikkene der jeg ser og forstår med mitt eget bakteppe som referanseramme. Velvitende om at det er rimelig vanskelig å bli profet i eget rike,- i alle fall umulig å være profesjonell i møte med seg selv.

Selvfølgelig har jeg ikke klart å forstå at mine overbevisninger om det ”meste og det verste” har påvirket meg i den grad jeg tenker jeg trenger å innrømme for meg selv. Sannheter er sannheter. Min overbevisning har produsert sannheter. Sannheter som at jeg griper meg i å tenke  at  ”dette kan jo ikke gå bra”,- eller ” jeg klarer ikke”,- eller ” jeg kan kanskje prøve, men er det noen vits?”

At jeg kom til å dø av kreft var nesten forutbestemt når jeg hørte ordet kreft for 2-3 uker siden. Det ble en sannhet i det øyeblikket legen nevnte ordet kreft. Resten av det som ble sagt er jeg slettes ikke så sikker på om jeg kan gjenta. Når svigerfar døde en stille og fredelig død denne mandagen som var for to dager siden , var det en sannhet for meg at jeg var den neste i denne familien som skulle dø. Selvfølgelig kan det skje,- men sannsynligheten er vel rimelig mye mindre enn mine sannheter som er preget av bekymringer rundt det å ha hørt ordet kreft. Jeg mater hjernen min med ord og bekymringer som faktisk setter begrensninger for hva jeg kan klare. Sier jeg at jeg vil ”prøve” så er det dette min målstyrte hjerne begynner å kverne rundt. Da har jeg vel egentlig allerede tapt, ”å prøve” er ikke nok. Jeg kan jo prøve å ikke bekymre meg over en kreftdiagnose. Eller jeg kan la være å tenke på en rosa kanin. Hva skjer da, om noen sier til deg at du ikke må tenke på en rosa kanin? «Bekymring har ingen forebyggende effekt» står det på en post-it lapp på kjøkkenet mitt. Jeg leser det mange ganger for dagen,- sånn at jeg til slutt skal tro på det. 

 

Det smerter å oppdage, enda mer å innrømme, men det gir likevel håp. Et håp som jeg i perioder likevel sliter med å få øye på. I dag har jeg følt på mye håp, og det er godt. Alle trenger vi bygge på noe som har deler av håp i fundamentet.

 

I dag merket jeg at solen var kommet tilbake , inn i huset vårt. Den er nemlig bort fra vårt hus noen uker om vinteren.  Den bante seg vei  gjennom det ikke så veldig reine soveromsvinduet. Før gikk jeg å ventet på dette øyeblikket. Nå husker jeg ikke datoen lengre . Men jeg registrerte.

Da jeg kjørte ut med bilen, for å nå timen min på kirurgisk poliklinikk, fanget jeg meg selv i  å se opp for å se hvor høyt på himmelen sola faktisk sto.

 

Når gjorde jeg det sist ? Jeg har vel ikke hatt tanker om vær og vind og kulde eller sol på så uendelig lenge. I alle fall har jeg ikke registrert at jeg har gjort dette på veldig lenge,- ikke før i dag. 

 

Bilde

 

Advertisements

1 kommentar

  1. AFAIC thta’s the best answer so far!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: