Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Litt sånn «etter den søte kløe» følelse

”Når krenkede barn blir syke voksne”, er tittelen på en bok Anne Luise Kirkengen har skrevet. Kirkengen er fastlegen som har forsket på hva som kan være fortsettelsen på det at barn opplever å bli krenket. Hun skriver blant annet om ”kroppsinnskrifter”, om hvordan kroppen vår ”husker”, selv om bevisstheten ikke alltid følger med.

Rundt år 2000 jobbet jeg som konsulent i det som den gang var Den Norkse Kreftforening. Jeg hadde en flott jobb, som jeg valgte å slutte i fordi jeg møtte en leder som krenket og latterliggjorde meg og mine reaksjoner på krenkelser jeg ble utsatt for. Som tråkket på meg som menneske på en slik måte at jeg ble syk. Jeg forsto ikke hva som skjedde da. I dag har jeg mer kunnskap om meg selv og vet at dissosiering og PTSD symptomer ble så til de grader trigget av denne personen.

Noen år senere fikk jeg en tumor( kul eller svulst) på skjoldbruskkjertelen min. Jeg ble henvist til kirurgisk vurdering av denne kulen. Legen som skulle undersøke meg var en som  jeg hadde hatt en del samarbeid med i mitt arbeid i kreftforeningen. Da hun kjente meg igjen sa hun: ”Før en aner det, er en på den andre siden av bordet”.

I det øyeblikket var jeg overbevist om at jeg hadde kreft, og at dette kom jeg til å dø av.

I det samme øyeblikket ble jeg gjort oppmerksom på hvor uhyre viktige valgene våre av ord er,som blir brukt  i møte med våre pasienter. Dette var mens jeg enda jobbet som sykepleier. Min fortolkning av legens ord gjorde meg til kreftpasient i løpet av et lite sekund.

Etter denne undersøkelsen var jeg psykisk dårlig. Jeg flyktet ,- sprang på fjellet og syns dette var helt umulig å forholde seg til. Jeg hadde fjernet en ”kul” før, et annet sted på kroppen. En kul som hadde vært ”tvilsom”. Tvilsom på den måten at det var usikkert på om dette var godartet eller ikke. Kirurgi var da eneste mulighet for å ”være på den sikre siden”.

Kirurgen som undersøkte kulen min på halsen sa nesten det samme som første gangen jeg hadde noe i kroppen min som ikke var så lett å vite hva er/var , ”det kan se ut som om dette er godartet, men det er nok best at vi fjerner den så fort som mulig”- ”kan du komme på kort varsel?” spurte hun meg i den telefonsamtalen som jeg fikk mens jeg trasket våt og sliten i skogen.

Kulen ble fjernet og det viste seg å være en godartet svulst. Eneste behandlingen utover dette er stoffskiftemedisin.

Jeg husker jeg sa til meg selv, både denne gangen og første gangen at er det sånn at jeg må kjempe for livet mitt nå, så har jeg ikke en eneste ”kraft” til å klare det.

Jeg slapp heldigvis å kjempe.

Sånn har det liksom vært, eller sett ut dette voksne livet mitt. Av og på med nye utfordringer. For meg, og som helt sikkert for de fleste andre mennesker. Nye overraskelser og nye gleder hånd i hånd.

De to-tre siste årene har vært preget av behandling av disse ”kroppsinnskriftene” som Kirkengen skriver om. Livet ble plutselig nesten umulig å være i. Eller plutselig er vel feil å si,det kom vel ganske snikende. Bloggen min forteller både om innleggelser på DPS og oppholdet mitt på Modum.

Jeg har lært veldig mye om meg selv siste året.  Så mye at jeg før legebesøket mitt på onsdag i uken som gikk sa at så bra som jeg har det nå har jeg ikke hatt det på mange år.

Etter dette legebesøket har jeg fått en ny ”tape” som ”vekker” meg sånn ca. Annet hvert minutt.

Jeg veksler mellom den følelsen som er der når du kjenner at panikken tar deg, fanger deg og river deg i stykker, med en følelse av at jeg tror legen har tatt feil, han leste sikkert et prøvesvar til en annen pasient, eller at de som analyserte prøven min tok feil, til den følelsen det er når du blir helt følelsesløs og bare gir blaffen.

Fordi jeg vet ikke om jeg orker å bli ”kreftpasient” og jeg vet ikke om jeg kan klare å leve med et damoklessverd hengende der i åresvis.

Fordi jeg er ikke klar for dette nå. Jeg har så mye annet å jobbe med,- jeg kan ikke klare å tenke på, eller ta inn over meg  det at den føflekken er/var kreft!

Bilde

«Diamanter som gråter»

Reklamer

7 kommentarer

  1. Det gjør vondt å ta del i følelsene dine nå. Så det oppstår en tanke som sier at her har jeg ingenting å komme med. Ingenting som kan trøste eller skape en forskjell. Så jeg lar være å skrive noe. Lar være å si noe. Later som ingenting. Jeg vet ingenting, så jeg er skyldfri. Slik vi ofte gjør når noen møter smerte og utfordringer vi blir litt maktesløse i forhold til. Eller det blir slik at en blir redd for å si noe feil, og derfor lett tenker at det er best å ikke si noe. Men jeg tenker at det likevel går an å si at jeg ser deg, og i dette tilfellet at jeg har lest, tenkt og følt noe. Så det gjør jeg.

    Bjørn

    • Og jeg kjenner behovet for å si noe om dette også. Jeg har noen ganger sagt at dersom jeg hadde hatt en kreft diagnose eller noe så kanskje de som later som om de ikke ser, de som er så redd dette psykiske kanskje ville se? Men så tenker jeg at det må jo være en drit teit sammenheng..kreft og psykiatri..umulig kombo. JEg trenger ikke kloke svar nå jeg Bjørn..jeg trenger bare å si..og så kan det hende dette bare trenger å være en bekymring som varer en 3-5 år. Det er jo ikke så lenge heller, egentlig om en tenker retrospekt.

  2. Jeg legger igjen en god klem til deg ❤

  3. Jeg leser alt du skriver, selv om jeg ikke kommenterer så ofte.
    Tøffe tak dette. Vil bare sende deg varme tanker og en klem –

  4. Sol

    Bra den kommentaren øverst her …. Tror han Bjørn setter ord på noe mange av oss er en del av.
    Jeg er så glad hver gang du orker å skrive Rønnaug … ! Klem 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: