Bekymring har ingen forebyggende effekt…

roennaugrevheim ♦ 23. januar 2014 ♦ 4 kommentarer

Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet…

Eller, det kan vel kanskje hende at det er det jeg er i ferd med å finne ut av?

At disse dagene som kommer faktisk er selve livet.

På lørdag gikk jeg på tur med Sol, og jeg kunne kjenne hvor godt det var. Hvordan jeg klarte å nyte øyeblikket. Kjenne at denne kroppen min som jeg føler jeg ikke får til å fungere, faktisk spilte på lag med meg. At jeg vågde å si til Sol at vi må regulere tempoet, fordi jeg klarte ikke å løpe. Jeg er ikke der nå. Og jeg er langt unna, men det var liksom helt greit akkurat der og da. Det var ikke det som var det viktige. Det viktige var å klare å kjenne etter. Når jeg klarte det ble ”dette andre” så uviktig. Jeg klarte å være der og da, sammen med Sol, og det kjentes så bra.

Tirsdag klarte bautaen min å få meg med på svømming. Jeg grudde meg, fordi jeg var helt sikker på at jeg ikke ville få til dette å svømme. ”Jeg kan jo ikke svømme skikkelig engang,” sa jeg til mitt eget forsvar for om mulig få han til å tenke at vi kan jo gå en tur i stedet.

Det er mange år siden sist jeg svømte i en svømmehall, og kroppen min er fortiden liksom ikke helt på lag med meg. Målet mitt var å svømme 500m. Etter 300 m tenkte jeg at dette klarer jeg ikke, det var så vondt i armer og rygg. Så tenkte jeg at jeg klarer det jeg klarer, så får det være godt nok. Spenningene forsvant og Bautaen oppmuntret meg, slik at jeg   klarte de 1000m som jeg pleide ha som mål for lenge siden på en treningsøkt i bassenget.

Den siste tiden har på ulike måter gitt meg gode mestringsopplevelse. De som har kommentert bloggen min har faktisk også påpekt at det virker som om jeg har bra dager. Det liker jeg å lese, det er oppbyggende.

Og jeg har klart mye den siste tiden, ingen tvil om det.

Jeg har klart å forholde meg til ny lege. Jeg har klart å kjenne etter og ser at den psykomotoriske fysioterapien er fantastisk berikende og utfordrende for meg på veien mot et bedre liv. Jeg kjenner også på den tilliten som jeg  har klart å etablere til min nye behandler. Små steg i riktig retning. Små steg som viser hvor viktig tillit er, og at relasjonelle traumer trenger  gode relasjoner for å bli behandlet. Det er i relasjonen det skjer.

Jeg hadde time hos fysioterapeuten i går.

Det ble en god time  for meg denne gangen også. Vel hjemme følte jeg nok overskudd til å skrive den leksen jeg hadde fått på skrivekurset jeg har meldt meg på, og fikk sendt denne til Bente Bratlund som er ”læreren” på kurset.

Etter dette ”snakket” jeg  med  min kjære gode venninne fra Modum oppholdet. Hun spurte hvordan jeg hadde det, og jeg svarte at jeg har faktisk ikke hatt det så bra som nå på veldig mange år. Det er nesten sånn at jeg er redd for å kjenne på de gode følelsene, fordi jeg frykter et tilbakeslag eller tilbakefall.

På neste melding som kommer sier hun, ”har ikke vi lært at det er lurt å være her og nå?”

Så måtte jeg løpe fordi jeg hadde en legetime.

Jeg kom til legen og kjente på gode følelser. Jeg fortalte om gode dager og om en fantastisk fysioterapeut.

Så fortalte han at den føflekken som jeg hadde hatt på ryggen, som var sendt inn for undersøkelse var et malingt melanom.

At det var kreft…