«En hyggelig diagnose å gi» – Å leve med PTSD, eller kompleks PTSD …

roennaugrevheim ♦ 16. januar 2014 ♦ 2 kommentarer

”En hyggelig diagnose å kunne gi,” sier psykiater Jon G. Reichelt .

”En trendy diagnose som er kjekk å ha”, sier han videre.

Han snakker selvfølgelig om krigsveteraner.

Jeg leser disse ordene i Frode Bjerkestrand sin kommentar i Bergens Tidende i dag 16.januar. Tittelen på artikkelen er at ”Ordkrigen fortsetter” og setter med dette lys på veteranproblematikken.  ”Å være veteran er ingen diagnose”, sier denne samme Reichelt.

Takk og pris for det. Jeg ”er” heller ikke en diagnose, men jeg har likevel diagnoser. Er diagnosen der som en hjelpsom knagg, eller som en plagsom byrde, våger jeg å spørre meg selv om? Velvitende om den avhengigheten som er der til et system som kan hjelpe meg til å komme opp i knestående på et eller annet tidspunkt. At jeg våger å være meg selv, ikke bare en diagnose.

For øvrig en god kommentar som alltid fra Frode Bjerkestrand, som konkluderer med at uttalelsen er et stjerneeksempel på den arroganse som kan sette seg hos fagfolk, og som våre politikere uten videre kunnskap og kjennskap til det som er bakenforliggende, viderefører i sin retorikk.

Da er det plutselig ganske skummelt å være pasient,- eller klient,- eller et eller annet som genererer noe mer enn det å være en tradisjonell arbeidstaker.

I sin nyttårstale formidler vår statsminister tanker om hvordan vi som samfunn trenger ta vare på oss selv og vår psykiske helse. Med fare for å være veldig skeptisk og desillusjonert med tanke på holdning og handling i vårt helsesystem, og spesielt det som handler om psykisk helse kanskje, så blir jeg ikke veldig oppmuntret.

Retorikken i talen bærer preg av noe ”mammon”aktig. Når jeg så leser Frode Bjerkestrand sine betraktninger rundt veteranproblematikken og diagnostisering så blir skepsisen min bare styrket.

Jeg har fått en kompleks PTSD diagnose med bidiagnose dissosiering. Det er sannelig ikke mye kjekt å ha. Ikke mye trendy, spør du meg. Men så står dette ordet ”kompleks” fremfor PTSD. Du finner ikke denne som diagnose i diagnosemannualer.  Likevel er den etter hvert beskrevet i en del studier som er gjort.

Kompleks PTSD er forbundet med tidlige mellommenneskelige traumer, og er kjennetegnet ved:

1. forandringer i regulering av affektive impulser, inklusive vansker med modulering av sinne og selvdestruktivitet
2. endringer i oppmerksomhet og bevissthet som fører til amnesi, dissossiative episoder og depersonalisering
3. forandringer i persepsjon av selv, som kronisk følelse av skyld, ansvar og skam
4. forandringer i relasjoner til andre, som problemer med tillit, manglende evne til nærhet
5. somatisering; kroppslige symptomer uten at noen medisinsk forklaring blir funnet

forandring i meningssystemer, som tap av grunnleggende tillit, håpløshetsfølelse og desperasjon (Pelkovitz et al., 1997).

Måten behandlere på Modum Bad forklarte den grunnleggende forskjellen på PTSD og kompleks PTSD var nettopp dette relasjonelle. En krigsveteran som får en PTSD diagnose har med seg et fundament det er hold i. En grunnmur som er stabil, og som holder også i motvind.

De mennesker som får dette ”komplekse” som vedheng på diagnosen sin mangler gjerne dette fundamentet.

Hvor vil jeg henne med dette egentlig?

Jeg ønsker vel å synliggjøre at for oss som får disse knaggene med diagnoser kanskje ikke syns det er så kult og trendy verken å få dem eller å ha dem, jfr. psykiateren sin uttalelse. Jeg ønsker også å formidle at holdningen i et samfunn der ”mammon”tale fra våre politikere, noen ganger kanskje bare legger stein til byrde. For jeg burde jo klare…

Jeg har etter hvert fått hull i min CV. Jeg har møtt veggen mange ganger fordi dette ”komplekse” trollet har forfulgt meg. Jeg har ikke klart å uttrykke egne behov fordi jeg ikke har forstått ( jfr. Solberg sin formaning om eget ansvar).

Jeg har jobbet og utdannet meg og betalt all utdannelsen selv. Jeg sitter i dag med en master i klinisk helsearbeid som jeg ikke har tro på at jeg vil klare å bruke.

Jeg ønsker å synliggjøre dette, fordi jeg blir enda mer engstelig og enda mer bekymret for hvordan tiden foran meg kommer til å se ut, med tanke på denne ordkrigen som Frode Bjerkestrand setter ord på i sin artikkel. En ordkrig som jeg følte også ble videreført i den nyttårstalen fra vår statsminister som jeg med min skepsis ”hørte” på som en tale med ”mammon”retorikken så veldig tydelig.

» Høgt heng dei og sure er dei»