Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Å leve, ikke bare være.

 

Med meg hjem fra oppholdet mitt på Modum Bad hadde jeg en bunke med papir. Noen av disse ”blekkene” var undervisningsmateriale, noe var informasjon til mine nærmeste om hva traumebehandlingen ved kompleks PTSD gikk ut på,- og et av disse arkene var en henvisning til psykomotorisk fysioterapi.

 

Jeg smakte og tygde lenge på dette ordet før jeg vågde gjøre så mye med det. Jeg nevnte henvisningen for fastlegen min, og han kontaktet en psykomotorisk fysioterapeut som han mente kunne være en som kunne være god for meg.

 

Tiden gikk , og jeg hørte ikke noe fra henne. Jeg valgte selv å ikke etterspørre, fordi jeg syns dette kunne høres ut som et fryktelig skummelt prosjekt.

 

En av de store utfordringene for meg er kontroll. Om jeg spør andre med samme diagnoseknagg og lignende erfaringer, så vil de nok bekrefte for meg at jeg så definitivt ikke er alene om dette. Kontroll over meg selv og kontroll over alt som hender. Kontroll kan være greit å ha det, så lenge jeg slipper ta ansvar for alt som ikke fungerer eller som til og med går galt.

 

Selv om ”fornuftsdelen” av meg sier at det ikke kunne være min feil at min datter ble påkjørt og drept, så sliter ”følelsesdelen” av meg fortsatt mye med dette. Den sier at selvfølgelig var det din feil Rønnaug. Noen ganger tenker jeg at det nesten er som om at det var jeg som var ansvarlig for den store ”tsunamien”,- og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg spør ”bautaen” min ,- ”er det min feil?” Helt uten rasjonale og fornuft,- tanken og følelsen bare kommer og er der,- ”pang”.

 

Så da trenger jeg jo selvfølgelig gjøre en del ”researh” på hva dette skumle psykomotoriske greiene egentlig er. Jeg vet det jo, men stoler ikke på at jeg vet nok.

 

Jeg googler og leser bl.annet:


”Vi arbeider ut fra at emosjonell belastning, tidligere sykdommer og ergonomiske forhold gir utslag i vår muskulatur, respirasjon og i det vegetative nervesystem. PMF har som mål å endre pasientens kroppsholdning og pustemønster, og å påvirke spenningsnivået i kroppen. Vi lærer pasienten å oppleve kroppen, å oppleve via kroppen og å uttrykke seg gjennom kroppen. Det kan skisseres som å utvikle varhet og kontakt med kroppens signaler og reaksjonsmåter, og å gi pasienten opplevelse av sammenheng mellom kropp og følelser.


 

Det blir ikke mindre skummelt av å lese noe om hva dette er. Dette noe og fryktelig skumle kroppssentrerte som jeg er i ferd med å vikle meg inn i.

Kroppen min som jeg ikke ønsker vite av. Jeg liker den ikke. Jeg orker ikke kjenne etter, fordi gjør jeg det så blir det kaos og enda mer vondt.

 

Men nysgjerrigheten min er større, eller kanskje mindre enn fornuften. Jeg ringer omsider, og får time same uke. Jeg må gi meg selv denne muligheten tenker jeg, med all den skepsisen det går an å bære som følge til min første time hos damen som er psykomotorisk fysioterapeut.

 

Skepsien min er om mulig enda større etter første time. Det skjedde så mye, og jeg hadde ikke kontroll. Men jeg gir meg selv en sjanse til, og det føltes mye bedre etter den neste timen.

 

I går var jeg hos “damen min”. Det er forunderlig rart å stå der å vagle på en gråstein for å kjenne etter hvordan jeg kan klare å finne støtte i det underlaget som jeg trenger for å være i kroppen min på en hensiktsmessig måte. Kjenne etter at kroppen kan variere mellom det å være subjekt og objekt. At det er jeg som styrer og som har regien. Det er forunderlig å kjenne seg beveget, eller overveldet av denne samme øvelsen. Jeg sier dette, og hun spør om jeg kan kjenne hva det er som gjør at jeg klarer å kjenne på disse følelsene.

“Ja”, svarer jeg henne. “Jeg tror det handler om at du klarer å låne ut nok trygghet til at jeg våger å kjenne etter. “

 

Etter timene er jeg sliten. Jeg er sliten i tankene mine, fordi det krever så mye tankeaktivitet å være i dette rommet sammen med et menneske som ser meg og som lytter til meg og som ønsker å hjelpe. Jeg våknet i dag med muskler som forteller meg at de også har blitt berørt, enten fysisk eller psykisk…iallefall forteller de meg at de er der. De gir seg til kjenne gjennom en slags stølhet eller ømhet som kanskje bare denne psykomotoriske fysioterapien kan gi?

 

Og jeg har forstått at jeg trenger å være på lag med kroppen min,

om jeg skal klare å trene,

om jeg skal klare turene i naturen og fjellet som jeg ønsker meg ,

om jeg skal klare å puste skikkelig og om jeg skal klare å være i livet mitt på en måte som også kan føles godt.

 

Leve, ikke bare være!

 

Bilde

 

Han har fortsatt nok kontroll til å ha det kjekt…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: