Hvem er jeg?

roennaugrevheim ♦ 5. januar 2014 ♦ 6 kommentarer

Det er søndag.

Morgenen er ferdig for lenge siden, likevel sitter jeg her med min morgenkaffe. Jeg er ikke kommet lengre inn i søndagen selv om klokken sier jeg egentlig burde det.

Bautaen gikk i kirken til kl.11.00 og skal på et arrangement etter gudstjenesten for å ”avslutte” presten her i bygda. Han skal flytte på seg, noe som kirkefolket  kanskje ikke syns er så hyggelig. De har hatt et godt forhold til presten sin.

Tror jeg er misunnelig på bautaen min . I alle fall bittelitegranne. Jeg savner en tilhørighet. Jeg savner noe som jeg ikke vet helt hva er, og jeg syns det er trist at jeg ikke føler det naturlig å takke presten for den tiden som har vært.

Så sitter jeg her med min morgenkaffe og kjenner at hodet er sprengfullt av tanker rundt dette med identitet.

For en tid tilbake kom jeg hjem etter et hyggelig besøk og sa: ” Nå er jeg blitt fru. Bautaen”.  Jeg hadde fått spørsmål om min tro,- eller heller blitt spurt om at det var sant at jeg var så veldig religiøs.  Vet ikke om Bautaen min er så veldig religiøs egentlig, men han tror på Gud og finner glede i det kirkelige samholdet. Jeg er ikke der, men jeg er gift med bautaen min. Det føles faktisk litt vondt å bli kategorisert i en gruppe som jeg ikke er i. Selv om jeg skulle ønske jeg var,- kanskje det er derfor det blir så vondt?

Fordi det handler vel nettopp om dette med identitet. En forenklet variant kan jo faktisk være at min identitet er koblet sammen med min mann sin. Og da jeg har med meg mine traumer og historier, klarer jeg ikke i øyeblikket å se at dette er det tankeløse mennesker som sier for å gjøre det enkelt i sine egne hoder, de generaliserer.

Det blir også ekstra vondt siden jeg jakter på min egen identitet. Jeg vet jeg er meg,- men hvem er jeg egentlig?

Sånn er det å ha en dissosieringslidelse.

Samtidig føles det også så utrolig feil at identiteten skal kobles opp mot diagnoser. Jada, jeg har en kompleks PTSD diagnose og jeg har en dissosieringslidelse. Dette kan selvfølgelig være nyttig informasjon å ha for de som skal behandle meg, samarbeide med meg og hjelpe meg til å bli tryggere på min egen identitet.  Men nettopp da tenker jeg det blir så utrolig viktig å se hvem jeg er,- hvem som titter frem bak diagnosen og sier HEI, hør på meg og se meg og ikke minst tro på det jeg sier.  Ikke bare si at dette er helt normalt for en med PTSD. Da føler jeg meg degradert som menneske og identiteten min blir så til de grader satt på prøve.

Jeg vet det er komplisert for andre å våge å møte, men da kan jeg love dere at det er komplisert også å være i en kamp der en skal bli kjent med seg selv etter å ha levd et langt liv.

Jeg har vært i Romania. I Bucuresti  sammen med gatebarn. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk den gangen var de holdninger som styresmaktene i landet hadde for problematikken rundt gatebarna. De ble gjort ”identitetsløse”. Har du ikke en adresse, har du ingen identitet. Har du ingen identitet får du ingen adresse.

Hvordan kan et menneske på egen hånd komme seg ut av en sånn vond sirkel? I Norge snakker vi om ”papirløse” mennesker. Beviset på at jeg er meg mangler.

Kanskje en underlig sammenligning, men dette ble naturlig for meg akkurat nå. I frykt for at diagnoser og historier skal være det som ”tegner” omrisset av meg som menneske.

Da blir jeg identitetløs tror jeg.

Diagnosen trenger stå der som et viktig hjelpemiddel for dem som trenger denne kunnskapen for å møte meg på en måte som gjør meg tryggere i hverdagen min. Den trenger stå der fordi det gir meg muligheten til større forståelse for det som ikke er så lett å forstå, og på den måten kan hjelpe meg til å ta vare på min egen identitet.

Da slipper jeg være fru. Bauta eller fru.Ptsd, eller hun som sliter med nervene eller hva som blir sagt rundt om kring i den lille bygda mi. 

Jeg trenger flere gode erfaringer på at jeg er god nok. At jeg fortsatt er meg,- ikke bare hun som sliter. Da først blir jeg meg selv!