Å velge livet

roennaugrevheim ♦ 31. desember 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Valgets år 2013

I dag er den siste dag i 2013 og nyttårsaften. Jeg tipper det er storstilt feiring rundt omkring i landet vårt og i verden som sådan. Asiatene er litt før oss ut med sin storslåtte feiring, og alle ”over there” som gjerne ønsker å være størst og best får æren av å avslutte nyttårsfeiringen.

Jeg sitter i Gurilia, på Sætrefjellet i Ytre Arna. Sånn litt midt i mellom vil jeg tro. Vi har valgt å være her fordi vi velger vekk Kvamskogen fordi været er ganske så ille på denne siste dagen av 2013.

Det er vanskelig å summere hvordan dette år har vært, eller hva som har hendt. Jeg husker lite av månedene mens jeg ventet  på å få reise til Modum. Jeg må virkelig konsentrere meg, og skjønner da at det faktisk var i det året som har gått bautaen min og jeg hadde en fantastisk uke i Roma på vårparten. Det siste jeg gjorde før jeg reiste derifra var å kaste  mynter i ”Trevifontenen”. Jeg ønsket meg tilbake til Roma, og jeg ønsket meg også vilje og krefter til å være i alt det som jeg visste skulle komme i resten av 2013.

Plukket tusenfryd i Villa Borghese i Roma. 

2013 var valgåret da Siv Jensen fikk velge å rope ”morna Jens”. Om dette var et godt valg av henne er jeg vel heldigvis ikke så sikker på, men likefult var det hennes valg.

Min eneste gjenlevende og eldste tante fylte 100 år i 2013. Det setter tankene i sving å vite at min tante var født det året vi som kvinner fikk stemmerett i Norge. Vi fikk retten til å velge.

Hun rakk å bli 100 år min tante som døde en måned senere.

I går leste jeg bloggen til Vannlandet. Han er så utrolig god til å beskrive hvordan han velger. På en nydelig måte formidler han at det meste av livet vårt  består i å ta valg, og at de valgene som jeg tar , bare er mine valg. Det er jeg  som tar dem. Det er på sett og vis en formidabel og stor oppgave å ha. Egentlig er lille ambivalente meg livredd for å ta valg, men jeg gjør det jo likevel hele tiden. Om jeg ikke velger, så er det jo et valg det også, faktisk.

Jeg valgte å dra til Modum, være der. Slite, gråte, jobbe, flykte og gråte enda mer de 3-4 månedene dette varte. Jeg valgte å lytte og å tro på at dette på sikt ville hjelpe meg. Jeg valgte å ikke flykte, selv om jeg gjorde det mange ganger også. Jeg valgte å være fordi gode mennesker klarte å få meg til å ta det rette valget. Valg basert på erfaringer de har bygget seg opp over år.

I dag på den siste dagen i 2013 kan jeg erkjenne at den investeringen disse månedene var , ble et godt valg. Jeg lærte veldig mye om meg selv og jeg fikk bekjente som jeg setter fantastisk stor pris på. Marina, Elin Anita, Ann, Trygve… dere vet selv.

Fra «parken» på Modum

Å komme hjem fra Modum var som å komme fra en trygg og god verden til et ”ingenting”. Jeg skjønte fort at jeg trengte å gjøre et valg med tanke på behandler/ psykolog. Det var godt å ha en trygg og god behandler på Modum som faktisk støttet meg i det valget. Så langt kjennes det veldig rett ut med dette byttet. Det gjør det lettere da å tenke at dette var et godt valg.

Jeg valgte å bytte fastlege, og jeg er bare så utrolig glad for at legen faktisk valgte meg! Det kan jeg si fordi denne legen hadde ”fulle lister”, og derfor lett kunne latt være å velge meg.

Jeg har også valgt å etablere kontakt med en psykomotorisk fysioterapeut. Så langt  er det noe av det tøffeste jeg har gjort tenker jeg akkurat nå. Å bli kjent med en kropp som jeg har valgt å avvise i så mange år er provoserende og vanskelig. Det er videre utfordrende å møte et menneske som anerkjenner mine utfordringer på en nydelig måte og som lar meg ta valgene. Det er vanskelig å bli sett og forstått, uten å måtte forsvare eller forklare.

Da bautaen min var med meg på Modum lærte han om kompleks PTSD og toleransevinduet. Han har forstått at mine triggere er mange, og velger å støtte meg.

Jeg trenger å velge mennesker rundt meg som gir meg energi, som aksepterer og godtar uten for mye spørsmål og behov for svar på hvordan og hvorfor. Sånn er det nå, og kanskje jeg burde velge å beklage til noen. Uansett er dette et valg jeg tar for bedre å ta vare på meg selv i en prosess der målet faktisk er å velge livet.

Jeg velger barna og svigerbarna mine.  Barnebarna er mye mer enn den bonusen som ryktet forteller. De er fantastiske og de velger å vise meg dette på sin fantastiske og gledelige måte.

Jeg velger bautaen min og han velger meg. Jeg tenker ofte at hans valg ikke er på grunn av, men på tross av. Uansett så velger han meg og jeg velger han.

Takk Irene for dette fine bildet:) 

Takk til dere som gjør livet mitt verdt å leve.

Nettopp dette var det som var målet mitt for 2013, å velge livet.

Godt nytt år til alle dere som følger meg i bloggen min!