Noen som forstår?

roennaugrevheim ♦ 14. desember 2013 ♦ 6 kommentarer

Jeg bruker så mye krefter på å være «flink». Jeg har hørt veldig ofte at jeg er flink, uten å like ordet eller å egentlig forstå hva det betyr.

Ytre sett ønsker jeg vise at jeg forstår eller late som om jeg forstår meg selv.

Så kjenner jeg på krigen inni meg. Denne dragningen mellom ulike ytterpunkt. Klarer jeg, eller klarer jeg ikke? Vil jeg, eller vil jeg ikke? Hvem vil? …og hvem er det som ikke tør. Hvem i meg er det som klarer, som har kontroll og hvem er det som ikke våger å prøve en gang? Og jeg kjenner angsten og frykten for å gjøre noe som er galt. For dersom jeg gjør noe galt så er jeg jo ikke flink.

Flink er det viktig å være, tenker en av meg, mens en annen gang hører jeg en stemme som sier at vær nå litt fandenivolsk da. Så kommer fortvilelsen…

Jeg vet ikke helt hva som er “galt” før følelsen griper meg og “trykker” inn at nå var du dum. “Du klarer jo ingen ting”, er mantraet som rår da. Eller den delen i meg som er så redd for at jeg skal gjøre noe som blir oppfattet som galt  er blitt trigget. En opplevelse som er så vond og vanskelig å være i at jeg velger heller å ikke være i det daglige livet som er normalt for at jeg skal prøve å ha det bra.

Så mangler jeg ord til å forklare. For meg er det en stor forskjell på å gjøre noe feil og å gjøre noe galt. Alle kan gjøre feil, men bare jeg kan gjøre noe som er galt.  Jeg vet det er feil…eller galt kan hende? Men det er sånn mitt indre liv fungerer når den delen av meg får regjeringsplassen.

For hvem kan forstå? Hvem forstår hva dissosiering faktisk er? Når dagene går uten at jeg helt har fått med meg at den faktisk har begynt. Eller, jeg har jo det på sett og vis men jeg klarer ikke huske hva den egentlig har inneholdt. Den har liksom bare fløyet av sted. Ferdigheter som andre vet jeg har, men som jeg er usikker på er liksom borte. Det er ikke latskap eller manglende vilje som gjør at jeg trekker meg, eller ikke orker. Det er manglende tro på at jeg klarer, og da er det lettere å la være å prøve enn å svelge skuffelsene etterpå. Og avvisning er fortsatt mye enklere enn å bli avvist.

Jeg jobber med å akseptere. Akseptere at det er sånn det er å være i den krigen jeg er i. En gang var mine forsvarsmekanismer nødvendige. Selvfølgelig er de kjekke å ha. De kan redde liv,  jeg trenger dem egentlig veldig sjelden. Men det betyr faktisk ikke at jeg er mindre verdt enn alle dere andre, selv om det er den tanken som ofte er rådende.

Likevel så blir den normaliseringen av opplevelser og symptomer i  krigen min, som behandlerne tilstreber, noen ganger provoserende.  Fordi jeg opplever meg selv og det som er i meg  som alt annet enn normalt…

så kommer depresjonsfølelsen.

Noen som forstår?

Litt varme, og julerosen strekker seg ut av «depresjonsstillingen» sin