Vekkelse og autopilot.

roennaugrevheim ♦ 9. desember 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg liker å fotografere. Jeg er ikke flink, men jeg øver meg nesten hver dag.

Så var det noe  med at jeg kom til et punkt der jeg innså at jeg trengte hjelp til å komme videre. Jeg måtte på kurs.

Først et grunnleggende kurs, der  bruk av macrolinse er overordnet mål.

Den kvelden dette kurset blir avholdt, er vi  tre kursdeltakere sammen med en kursleder i et lite rom ytterst på Nordnes. Nesten ute i havet.  Vi må faktisk klatre over en sperring som vel skal sikre uheldige eller svaksynte til å gå på havet.  Jeg var langt over en eller annen grense av spenning for hvordan jeg ville klare å gjennomføre et kurs, fordi jeg selvfølgelig var overbevist om at jeg ikke ville komme til å klare.

Etter kurset, på vei ut for å møte bautaen som selvfølgelig måtte følge meg og hente meg, sier han som har vært alene mann på kurs med to jenter: ” Dette ble jo rene vekkelsesmøtet det”, og han siktet til min entusiasme. Ja, tenker jeg. Vekket har jeg vel blitt før, men gøy var det. Så tryner jeg over sperringen, detter ikke til havs men blir ”beriket” med en knall blå stortå der jeg langflat prøver å le av det hele. ”Vekkelse” sa mannen, og jammen ble jeg vekket. Takk og lov for mørketid som gjorde at ingen klarte å se ansiktsfargen min som nok skifta fra hektisk røde entusiasme kinn til en eller annen ”jeg-skammer-meg-så-jeg-nesten-dør” farge i kombinasjon med at å få blå stortå er vondt.

 Fra vekkelsen på første kurskveld.

Men kurs var gøy likevel det, så vel hjemme melder jeg meg på et nytt kurs.

Neste kurs er en workshopkveld på Akvariet i Bergen. Jeg har like lite tro på at jeg vil klare å gjennomføre dette, som jeg hadde første gangen jeg skulle på kurs . Bautaen henter og bringer også denne kvelden. Reptiler er vel ikke helt min greie; likevel fascinerende skapninger sånn litt på god avstand.

Tøff i trynet og ivrig på gode fotoobjekt, hiver jeg meg over reptilenes verden med øgler og slanger som første prioritet fremfor linsen.

Tankens kraft tenker jeg, jeg klarer dette. Slangene er ikke giftige, dette er kvelerslanger. De kan bite, men det er liksom alt. Øglene kan også bite, men de er litt mindre farlige likevel. Slanger føles uforutsigbare.

Så sier jeg: ”Jeg har lyst til å holde den slangen der jeg, men jeg er egentlig redd”. Remi, som er han fyren vi ser på TV med slanger og reptiler i ”Akvariet i Bergen” programmene på Tv spør meg så: ”Skal jeg hjelpe deg?”

Så står jeg der da, med en liten uforutsigbar kvelerslange som kveiler seg i hendene mine. Tøffere går det da ikke an å bli? Og jeg syns til og med den er litt stilig!

Så tøff at jeg  roper på Remi  da jeg ser en stor svart skummel slange som ligger i et herbarium som ikke er åpent : ”kan du åpne til meg?” Lettere å få fine bilder når det ikke er glass mellom objekt(slangen) og kamera. ( jeg har da lært noe )

”Ja, men der må du være litt forsiktig ”, sier han. ”Å,- er han så rask den slangen der?” spør jeg. ”Neida, ikke slangen men fisken”, sier Remi.

Fisk, tenker jeg. Hallo. Her har jeg motet meg opp til å fotografere skumle dyr, så skal jeg passe meg for en fisk liksom.

Jeg lener meg inn, og Remi sier at vær nå litt forsiktig da. Det skjer ingenting, og fokuset mitt er rettet mot slangen. Hele meg, alle mine tanker er fokusert på å passe meg for slanger. Fisker derimot,- hva kan de gjøre? Hadde det nå vært en hai,- eller en gjedde,- men en akvariefisk??

Så tar Remi nøkkelhanken sin,- lar den dingle litt over vannet der fiskene svømmer fredelig. Dingler litt til, og jeg tenker vel hmm,- hva skjer nå egentlig. Slangene er jo flotte…

Så hopper fisken…ikke bare bittelittegranne,- men en meter(minst) opp i luften og biter i nøkkelen til Remi.

Vekkelse…jeg skriker ikke så veldig høyt tror jeg. Er vel mer i ferd med å besvime. Urskrik, sånn der skrik som kommer når amygdale i hjernen slår inn på autopiloten sin. Puls i 200 og svette som pipler.

Tror egentlig ikke jeg skjønte hva som hendte før jeg ser de andre som står rundt meg og ler.

Jeg trenger å gå en runde, jeg kjenner jeg nesten er sint uten å vite helt hvorfor, og føler også på skam for at jeg kunne bli så ufattelig redd for en fisk. Hallo, fisker er da ikke noe å være redd for!!!

Jeg har ikke vært på flere kurs etter dette. Da jeg fortalte bautaen hva som hadde skjedd, spør han : ”Men var det kjekt”?

Og ja, det var kjekt. Veldig kjekt. Også ble det jo en like så konkret ”vekkelse”, som det han sa denne mannen på første kurset.

En vekkelse fordi jeg lærte noe om det å være redd. Redd fordi jeg ikke hadde kontroll. Hvordan amygdale reagerer. Hvordan mitt fokus på farlige slanger gjorde denne fisken til et slags ”monster”. Jeg lærte noe om hvordan det er for meg når jeg blir veldig redd av noe som jeg egentlig ikke trenger å frykte.  Og om frykt og angst.

Jeg lærte at mine forsvarsmekanismer fungerer. Denne gangen så jeg ”monsteret” som nesten skremte livet av meg.

Og det går an å forstå at mikromillimeteren noen ganger kan være et stort steg.

kurskveld i akvariet