Våger du å kjenne etter?

roennaugrevheim ♦ 5. desember 2013 ♦ 6 kommentarer

Følelser er en skummel greie.

En del av opplegget på Modum Bad er undervisning. Hver mandag morgen startet vi med en undervisningsbolk, der tema for denne undervisningen skulle være den ”røde tråden” gjennom uken som kom.

Undervisningen om følelser kom ganske langt ut i rekken av undervisningsopplegget .

Den umiddelbare reaksjonen i gruppen den gangen var nok at dette skulle kommet mye før. Vi er på en måte i følelsene våre hele tiden. Det er utopisk å tenke at en ikke føler noe som helst. I så fall er det en strategi som er tillært som følge av et eller annet, for eksempel like traumeopplevelser.

Da blir det spesielt og tydelig for oss som er i terapi. Vi er i terapi nettopp fordi følelser har blitt utfordret mer enn en gang gjennom livet. Det handler om følelser, ikke bare  veldig ofte, men alltid .

Likevel kom undervisningen seint, og det går an å forstå i dag at det var et klokt valg. Vi som var i gruppen ble revet med på ulike måter. Noen tok til tårene, noen ble sinte, noen måtte flykte og noen kjente på alt dette på en gang. Det siste gjaldt vel de fleste av oss. I alle fall kan jeg kjenne meg igjen i den. Og når en vet at første fase i behandlingen på Modum er å stabilisere, ville det være uklokt å påkalle alle affekter i starten på en prosess.

Følelser er skumle og vonde og krevende.

Min strategi er først og fremst unngåelse. I undervisningen ble dette ”normalisert” som en unormal reaksjon på det å være traumatisert.

Begrunnelsen er at hvis man fra tidlig alder ofte opplever overveldende følelser, så gjør man sitt ytterste for å prøve å forholde seg til disse følelsene.

Da kan en lett tenke at en følelse er farlig, eller at den er dårlig. Jeg tror en helt naturlig konsekvens av at noe er dårlig eller farlig er at en prøver å unngå. For meg passer det å tenke unngåelse. Jeg har unngått følelser alt jeg bare har klart å få til. Selvfølgelig også med godt hjelp fra min evne til å dissosiere.

En kan vel gjerne si at jeg har utviklet en fobi for følelser. Min måte å klare å være i følelser og i livet som så, tror  jeg har vært smilet mitt og forhåpentligvis hjelpsomheten min. Å være der for andre, sånn helt automatisk har gjort at jeg ikke har trengt å kjenne etter så mye selv.

Situasjoner som kan vekke mye og nye følelser er det mest hensiktsmessig å unngå, tenker jeg automatisk uten å ville det egentlig. Fordi jeg har fobi mot følelsene mine. De er farlige, de kan virke krenkende og de er vonde. Sånn er det veldig ofte.

En indre konflikt som ingen ende har, tenker jeg når jeg skriver dette. Til tross for den tanken så er målet med terapi og behandling, nettopp er å lære seg måter å regulere følelser på.

Vite det at følelser er spontane reaksjoner på hendelser utenfor meg selv.

Følelsene er der alltid , de kommer og går.

Akkurat som været. Været som metafor er fin for følelser tenker jeg, her jeg sitter og venter på en storm som skal komme i følge værmeldingen.

Jeg øver meg på å våge å lytte til min egen værmelding.

Jeg øver meg på å fortelle meg selv at den følelsen jeg har inni meg aldri kan være farlig, at følelsen uansett har en funksjon.

Det er lov å håpe. Håpe på at jeg også kan lære å regulere mine følelser. Regulere og kjenne etter uten at jeg trenger skamme meg.

Om det kvite feltet er ein følelse, så er det jo faktisk litt vakkert…