Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Våger du å kjenne etter?

Følelser er en skummel greie.

En del av opplegget på Modum Bad er undervisning. Hver mandag morgen startet vi med en undervisningsbolk, der tema for denne undervisningen skulle være den ”røde tråden” gjennom uken som kom.

Undervisningen om følelser kom ganske langt ut i rekken av undervisningsopplegget .

Den umiddelbare reaksjonen i gruppen den gangen var nok at dette skulle kommet mye før. Vi er på en måte i følelsene våre hele tiden. Det er utopisk å tenke at en ikke føler noe som helst. I så fall er det en strategi som er tillært som følge av et eller annet, for eksempel like traumeopplevelser.

Da blir det spesielt og tydelig for oss som er i terapi. Vi er i terapi nettopp fordi følelser har blitt utfordret mer enn en gang gjennom livet. Det handler om følelser, ikke bare  veldig ofte, men alltid .

Likevel kom undervisningen seint, og det går an å forstå i dag at det var et klokt valg. Vi som var i gruppen ble revet med på ulike måter. Noen tok til tårene, noen ble sinte, noen måtte flykte og noen kjente på alt dette på en gang. Det siste gjaldt vel de fleste av oss. I alle fall kan jeg kjenne meg igjen i den. Og når en vet at første fase i behandlingen på Modum er å stabilisere, ville det være uklokt å påkalle alle affekter i starten på en prosess.

Følelser er skumle og vonde og krevende.

Min strategi er først og fremst unngåelse. I undervisningen ble dette ”normalisert” som en unormal reaksjon på det å være traumatisert.

Begrunnelsen er at hvis man fra tidlig alder ofte opplever overveldende følelser, så gjør man sitt ytterste for å prøve å forholde seg til disse følelsene.

Da kan en lett tenke at en følelse er farlig, eller at den er dårlig. Jeg tror en helt naturlig konsekvens av at noe er dårlig eller farlig er at en prøver å unngå. For meg passer det å tenke unngåelse. Jeg har unngått følelser alt jeg bare har klart å få til. Selvfølgelig også med godt hjelp fra min evne til å dissosiere.

En kan vel gjerne si at jeg har utviklet en fobi for følelser. Min måte å klare å være i følelser og i livet som så, tror  jeg har vært smilet mitt og forhåpentligvis hjelpsomheten min. Å være der for andre, sånn helt automatisk har gjort at jeg ikke har trengt å kjenne etter så mye selv.

Situasjoner som kan vekke mye og nye følelser er det mest hensiktsmessig å unngå, tenker jeg automatisk uten å ville det egentlig. Fordi jeg har fobi mot følelsene mine. De er farlige, de kan virke krenkende og de er vonde. Sånn er det veldig ofte.

En indre konflikt som ingen ende har, tenker jeg når jeg skriver dette. Til tross for den tanken så er målet med terapi og behandling, nettopp er å lære seg måter å regulere følelser på.

Vite det at følelser er spontane reaksjoner på hendelser utenfor meg selv.

Følelsene er der alltid , de kommer og går.

Akkurat som været. Været som metafor er fin for følelser tenker jeg, her jeg sitter og venter på en storm som skal komme i følge værmeldingen.

Jeg øver meg på å våge å lytte til min egen værmelding.

Jeg øver meg på å fortelle meg selv at den følelsen jeg har inni meg aldri kan være farlig, at følelsen uansett har en funksjon.

Det er lov å håpe. Håpe på at jeg også kan lære å regulere mine følelser. Regulere og kjenne etter uten at jeg trenger skamme meg.

Bilde

Om det kvite feltet er ein følelse, så er det jo faktisk litt vakkert…

Reklamer

6 kommentarer

  1. Sol

    Du reflekterer, tenker og setter ord på… Og du har mye bagasje å anvende refleksjonene på…
    Jeg er sikker på at det du skriver vil gi mange som leser knagger på ting de ikke har våget å » ta fatt i «….

    • Det er iallefall lov til å håpe Sol. Tusen takk til deg!

  2. Gjenkjennelig for meg det du skriver her. Jeg tenker på dette som et krevende, men nødvendig arbeid, som tar sin tid.
    Jeg håper også, og jeg tror på at det går an. En vei mot aksept tenker jeg på det som.
    Ønsker deg en fin kveld –

  3. Dette ga meg mye å lese.

    Samtidig er det veldig rart å få innblikk det du forteller om deg selv her på bloggen din, for jeg har jo møtt deg en gang i tiden. Du skriver:

    «Min måte å klare å være i følelser og i livet som så, tror jeg har vært smilet mitt og forhåpentligvis hjelpsomheten min. Å være der for andre, sånn helt automatisk har gjort at jeg ikke har trengt å kjenne etter så mye selv.»

    Og det er jo slik jeg husker deg. Ikke som den som ikke kjenner etter hva som er i deg selv, men jeg husker deg som empatisk. Samtidig husker jeg deg som stødig og trygg og varm. Så det er rart for meg å få vite hvordan du egentlig har hatt det.

    Jeg skjønner at du har det tungt, men jeg vet at du ikke alltid vil ha det slik du har det nå. Livet er ikke statisk. Det er en bevegelse. Noen ganger beveger ting ved livet seg raskt, andre ganger tar det mer tid. Men ting er i emning. Det er det som ligger i det du skriver. Du beskriver ikke bare sorg og angst og håpløshet. Bloggen din er mer enn alt annet bildet av en bevegelse. Noe legger du bak deg, noe kommer i møte. Every wall is a door.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • Tusen takk, gode Bjørn. Livet vi er i er en eneste stor bevegelse,- og takk for at sånne som du finnes i denne verden;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: