Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Sørgelig jul!

Å være bloggskriver slik jeg er fordrer en moralsk taushetsplikt.

Jeg må vite hva jeg skriver, og jeg må vite noe om hvor åpen jeg kan velge å være.

Eller våge, er kanskje mer rett å si, fordi noen ganger har jeg mest lyst til å skriv(k)e med store feite typer sånn at jeg er sikker på at alle i hele verden ville sett, ”at-dette-forbannede-livet-er-noe-enda-større-dritt- enn – hva- du –er- i- stand- til-å-forstå”.

Eller jeg kan velge å ”pepre” meg selv og alle andre med lykkelige historier der rosene strømmer på og verden kun er i smilemodus. En litt sånn” jeg-gir-vel-faen-i” holdning.

Så håper jeg egentlig at jeg er kapabel til å balansere disse to. Klarer jeg ikke det må jeg slutte å skrive.

Også fordi det egentlig er ganske enkelt å vise og å profilere egen sårbarhet. Den lille mikromillimeteren av sårbarheten min som kan leses på noen linjer i en blogg. Enkelt så lenge jeg  evner balansekunsten.

Det som derimot er mye mer vanskelig er å våge seg ut på å si noe om hvordan andre har påvirket et liv, eller en sak, eller en situasjon slik at livet som er mitt, er blitt gjort så uendelig mye mer sårbart enn hva det burde.

Så sårbart at det gjaller i ørene når bussjåføren sier han ikke vil hjelpe meg. Det var det jeg hørte fra en sjåfør jeg spurte om jeg hadde gyldig billett. Han kunne ikke svare meg fordi hans oppgave som sjåfør var å selge, ikke kontrollere.

–       Blush,- hva er feil med meg? – videre jeg må jo være stokk teit som ikke forstår?

Eller den NAV dama mi som tydeligvis har glemt at jeg sendte henne en mail for en måned siden, fordi jeg ikke hadde fått et svar på den henvendelsen Modum gjorde til henne for 6mnd.siden vedr. Et brev fra min arbeidsgiver som jeg oppfattet som en oppsigelse. Jeg fikk svar i går og i dag som dessverre bekrefter at ”jeg” som sak har vært bortglemt. Tanken om å være et problem er faretruende nært.

Når en er liten, sårbar og føler seg tråkket på setter det spor at den som sier han skal ta saken ”glemmer”, fordi dette må vel handle om det, trøster jeg meg selv, mens jeg mater hjernen med at jeg selvfølgelig ikke betyr noe i denne sammenhengen.

Så i e-posten til nav bad jeg henne bare sjekke ut om jeg hadde jobb eller ikke. Kanskje ikke så viktig, fordi samme saksbehandler har vel insinuert noe som føltes uverdig for meg i denne sammenhengen.

Så nærmer julen seg med en gledebonanza som ingen ende tar. Mitt enkle tilsvar på dette er å sove lenge, krype godt ned i sofaen og late som om verden ikke eksisterer, brutalt avbrutt av  dobbeltime hos ny psykomotorisk fysioterapeut og dobbeltime hos nye terapeut på en og samme dag.

Hvordan skal jeg klare dette?

Men det gikk jo på sitt vis, og jeg tenkte at jeg ville jo ikke få time samme dag en gang til. I så fall måtte jeg våge å si noe om dette.

Jeg klarte ikke det heller jeg, – nye timer samme dag i neste uke.

Å bytte terapeut er knalltøft arbeid, spesielt når en i utgangspunktet slettes ikke ønsket det. Det føles nok dessverre også som en avvisning.

Hva driver jeg med, og hvorfor henger følelsene mine utenpå som tentakler på et eller annet forsakt sjødyr? Jeg skulle vel kunne klare alt dette nå etter alle disse ukene på Modum med trening og trening. Mental trening.

Jeg driver å prøver å komme i gang med livet mitt igjen, men jeg får det ikke til. Lystelig lesning nå frem mot jul og julegledens bonanza.

Jeg skulle så inderlig ønsket meg litt mer glede, men det går for smått. Litt mer gledelig jul og litt mindre sørgelig jul!

Og  kaffien er god!

BildeHvem sin engel kommer denne fra?

Reklamer

5 kommentarer

  1. Jeg skjønner deg!
    Det er vanskelig når en masse ting presser på og trenger utløp, men så er utkanalen stengt og boltret sammen. En kan ikke skrive om alt, må i så fall redigere og gjøre om så mye at bare en selv vet hva teksten egentlig handler om. Det er tungt å måtte holde igjen.

    Når en sliter med ting selv og alle rundt skriker lykkeoppdateringer mot en, da blir det hele enda vanskeligere.

    Stor klem til deg!

  2. Jeg vet ikke om det vil hjelpe for deg, men når alt blir forpult ræva, hender det at jeg ser et lyspunkt om jeg ser bakover, til tider da ting var enda verre, eller da ingenting ble tatt tak i. Hvor det ikke fantes retning. Kanskje det var i går, kanskje i fjor, kanskje helt tilbake i barndommen. For da ser jeg at noe har tross alt skjedd. At det har funnet sted en bevegelse. At jeg har hatt vilje og mot til å se nærmere på meg selv, og grepet tak i et ønske om å gjøre noe. Ikke bare pakke meg inn. Og det er det ikke alle som kan skryte av, selv om kjøkkenet er oppdatert, kakene til jul er bakt, og ungene smiler i all sin Lano-renhet.

    Om jeg finner et sted der bakover i tid hvor ting var verre, eller tommere, eller tristere, eller mer håpløst, så tenker jeg at ..hm, noe har skjedd, tross alt. Så hvorfor skal ikke noe skje videre også? Og det er det vi kaller håp. Men også det vi kaller fornuft.

    Ha en fin morgendag.:)

    Bjørn

    • Det er vel egentlig denne prosessen jeg er i. Det å se litt tilbake, men så er det jo både på godt og vondt. Og i depresjonens navn,- så vet vi vel begge hva som står fremst 😉
      Takk for dine reflkesjoner på mine refleksjoner,- det er det prosess i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: