Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Fordi jeg er sårbar

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg skriver denne bloggen. Jeg sier i innledningen min at jeg ønsker å invitere dere med inn bak fasaden.

Jeg sier også at jeg gjør det fordi jeg trenger å ha kontroll over hva andre sier og mener om meg og mitt. Behovet for kontroll er usannsynlig stort og en krevende aktivitet for et menneske som har opplevd traumer. Men mens jeg tror jeg har kontroll, så erfarer jeg vel egentlig det motsatte? Eller, hvordan er det egentlig?

Et lite eksempel på dette kan være en kommentar jeg kom til å høre kort tid etter at Solveig var drept. Jeg tror og vet at dette var en periode jeg levde helt på siden av meg selv. En periode av livet mitt der jeg faktisk hadde nytte av den evnen jeg hadde fått til å dissosiere som følge av traumer jeg opplevde som barn. Bare uker etter denne fatale ulykken som tok Solveig sitt liv, hørte jeg to personer snakke sammen om at jeg var gravid. De kunne ikke vite at jeg hørte, fordi de kunne ikke se meg. Jeg var gravid? tenkte jeg spørrende, og fikk nok  ganske så store øyne og ører? Hvordan? Hva vet de som ikke jeg vet?

Bak fasaden? Hva er blitt min fasade? Hva tror jeg selv er min fasade?

Noen ganger hører jeg som den gangen for veldig mange år siden, og noen ganger aner jeg at noen mennesker vet mer om meg enn hva jeg gjør selv. Til tross for denne bloggen som sånn sett skulle være en liten invitasjon inn bakom den ytre og greie fasaden. De som vet mye og mer enn meg leser vel mest sannsynlig heller ikke bloggen.

Det føles nok også som et paradoks til den ”tausheten” jeg ofte føler på. På den ene siden ønsker jeg å bli sett og å bli forstått, mens på den andre vil jeg helst være veldig usynlig. Den indre krigen mellom disse to er ganske så energikrevende og veldig forvirrende, selv for meg som står i kampen. Spesielt blir dette vanskelig når jeg ikke klarer å forstå hvordan jeg skal være tydelig og forståelig for et annet menneske. Det kan være veldig vanskelig, når jeg ikke alltid en gang vet hvem jeg er selv, og da enda mindre våger å være i stand til å dele noe om meg selv med den andre.

Jeg tror faktisk jeg noen ganger er så engstelig for hva den andre må tenke og tro at jeg ikke våger å være i denne verden jeg er satt til å måtte være i.

For jeg tror ikke det er storhetstanker, egentlig. Snarere tvert i mot. Hvorfor skal jeg ha tanker om at den andre bryr seg om meg liksom? Det er faktisk litt av traumenes vesen det. Når en har opplevd mye mistillit, så genererer det mye usikkerhet og en blir fryktelig flink til å holde seg selv nede.

En gang vågde jeg å fortelle et annet menneske om hvordan jeg følte min verdighet. Jeg vågde å fortelle at jeg egentlig ikke ønsket å være i livet mitt fordi jeg trodde de rundt meg ville ha det bedre dersom ikke, og  jeg fikk til svar: Hæ… har du virkelig så høye tanker om deg selv at det ville kunne forandre verden om du ikke er her?

Nei, jeg tror ikke det. Og et svar av denne typen legger stein til byrde for meg.

Men jeg tillater å ønske våge å være synlig.

Jeg ønsker å ha som mål å kunne gå med rak rygg inn i dagen.

Jeg ønsker ikke å skamme meg over at andre mennesker har gjort meg sårbar.

Og jeg ønsker meg en verden der vi bryr oss om den andre med utgangspunkt i det vi faktisk vet om den andre. Det vi har sjekket ut og med visshet vet.

Ikke en hverdag basert på en rykteflom der tabloide tendenser får slå rot.

Jeg ønsker meg å våge å være sårbar som menneske. Fordi det er det jeg er.

Jeg tror livet kunne blitt så mye lettere for så veldig mange mennesker dersom vi alle tenkte oss litt om. Det er nok mange flere enn meg som har med seg vonde erfaringer og som derfor har et stort kontrollbehov der selv det minste og mest uskyldige ryktet kan føles som et stort  ekstra traume. Fordi jeg vet, at akkurat nå så skriver jeg ikke bare for meg selv, men for mange andre mennesker som lever i et liv de selv ønsker å lære seg å forstå.

Så til innledningsspørsmålet mitt,- om at jeg ønsker å invitere dere med inn bak fasaden. Jo,- på mange måter gjør jeg det, men ikke tro at dere vet mer enn det dere faktisk vet.

Dere gjør ikke det.

Bilde

«dråpen»

Advertisements

6 kommentarer

  1. mette

    Hei. Fikk assosiasjoner til denne lille historien da jeg leste innlegget ditt. Deler det like gjerne i kommentarfeltet. Historien sier ganske mye, synes jeg..

    «Tenk deg at du ser en person i kassen på butikken. Opp fra lommen tar han en fillete lommebok og betaler for et billig brød, to bananer og en pose kaffe.

    Lynkjapt tenker du, godt hjulpet av historiefortelleren i hjernen din, at han er en ensom, fattigslig stakkar, ettersom han har den loslitte lommeboken og kjøper så stusselige varer

    Han er sikkert både feilernært og småspist, kan du komme til å tenke.

    I virkeligheten kan lommeboken være en gave han fikk fra sønnen sin for mange år siden, som han ikke har hjerte til å bytte ut.

    Kaffen er kanskje til naboen hans, som er dårlig til beins.

    Bananene er til ham selv, de skal han kose seg med mens han mater fuglene med det billige brødet nede ved elven.

    Men dette får du aldri vite.»

    mette

    • Sånn er det,- takk for at du delte med meg og alle andre:)

  2. Sol

    🙂
    Til begge innlegga 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: