Med tom minnebrikke og ladet batteri…

roennaugrevheim ♦ 14. november 2013 ♦ 6 kommentarer

Jeg skal på kurs i dag. Kurs i macrofotografering. Jeg er ambivalent fordi jeg ikke har så gode dager. Det er bautaen min som har bestilt kurset til meg. Han henter meg på jernbanen og kjører meg til Verftet der kurset skal være, og han skal hente meg etterpå. Han har ringt meg i dag for å forsikre meg om at dette vil bli noe jeg vil ha glede av og som jeg kommer til å like.

Hadde det vært fredstid i sinnet mitt så hadde jeg nok gledet meg. Jeg prøver å fokusere på det nå. Dette er jo noe jeg egentlig vil veldig gjerne!

Men så er de her igjen da, disse dagene som jeg aller helst skulle kylt inn i et hjørne. Tråkket på dem og bedt dem holde seg unna. Holde seg unna så lenge at jeg på en eller annen måte kan klare å ta imot dem når de kommer. For jeg vet jo at de dårlige dagene kommer, at de gjør det. Det er sånn for alle mennesker det. Ikke bare for meg.

Nå er dagene mine sånn at jeg ”sover” så lenge jeg klarer for å gjøre dagene så korte som mulig. Så sitter jeg i sofakroken min til det er tid til å legge seg igjen.

Og sånn går nå dagene. De føles meningsløse. Uten fremdrift. Uten behandler og uten det meste.

Dårlige dager trenger ikke være tilbakefall. Dårlige dager betyr heller ikke at jobbingen som har vært med det som mål å bli så stabil at jeg kan begynne med behandling av selve traumene mine er bortkastet.  Det bare føles sånn når en er i krigen. Som om en aldri kommer ut eller videre. Og nå er det krig i sjelen min. I denne krigen har jeg likevel klart å sette den grensen for meg selv at jeg har sagt til terapeuten min at jeg trenger en ny behandler. Fordi jeg orker ikke være i den krigen det føles å være i med han jeg har hatt som behandler siste året. De genererte utrygghet og dårlige dager. Mer enn hva jeg tror jeg er i stand til å takle.

Jeg føler det har vært lite dager med fredstid til å øve i den tiden som har vært etter Modum. Det har vært dager der jeg har fått mer enn nok av muligheter til å skru meg nedover… mot en dybde som er vanskelig å forstå. Mot den dybden som er der og som det bare er en vei utav,- nemlig å begynne å klatre oppover igjen.

I går da jeg kom inn i stuen låg Pernillepusen min død i en stol. Ved siden av henne låg en sprell levende Oskar som jeg er sikker på savner søsteren sin like mye som jeg gjør. Han  går rundt å snuser for å finne henne. Og jeg gråter.

Pernille og Oskar

Jeg tror den sorgen og det savnet jeg føler på  ikke bare er over Pernille. Det er trist å miste en pus. Likevel tror jeg at alle de tårene som kom i går handlet om mer enn Pernille.  Jeg vet at mye av sorgen jeg føler er lett å knytte sammen med de følelsene jeg har gått med den siste tiden. Alt savnet, all sorgen. Følelsen av ensomhet og fortvilelse.

Følelsen av at livet er en byrde. At jeg er en byrde.

Opplevelsen av å være en byrde er tung å bære.

Så på tross av dagene som var, ikke på grunn av, ligger nå fotoutstyret mitt klart. Batteriet er ladet og minnebrikken er tom.

Jeg skal på fotokurs og jeg vet det blir bra.

«trykke på rette knappen med en bitteliten finger…»