«La høsten være som den er»

roennaugrevheim ♦ 30. oktober 2013 ♦ 5 kommentarer

Dette er tittelen på den siste CD’ en fra Anita Skorgan. Vakker musikk, vakre og gode tekster formidlet til oss som lytter av en flott, reflektert og nydelig artist. Jeg har lyttet til denne platen nesten hver dag siden jeg kom hjem fra Modum.

Jeg er ”vokst opp” med Anita Skorgan på øret. Vi er like gamle, og misunnelsen har jeg følt på.  Slik det kan være for en ung jente som har et idol. Tenk å være så vakker og så flink på samme tid! At noen får så mye til mens ”vi” andre eller meg da i det minste bare går her og grubler. Rare greier med den der sammenligningen.

Anita Skorgan hadde konsert på Modum siste dagen eller kvelden av mitt opphold der. Jeg hadde fra den dagen  jeg hørte om denne konserten bestemt meg for at den skulle jeg på. Så gikk dagene og tiden og jeg drev å reiste hjem i tankene mine, ofte og i alle fall mye før avtalt avreise, fordi jeg orket ikke mere av behandling og folk og institusjon. Stakkars «Bautaen» min ble faktisk ”beordret” over fjellet for å hente meg, uten at jeg ble med han tilbake.

Men uansett, når det var så få billetter ( festsalen på Modum rommer ikke så veldig mange mennesker) så kunne jeg selvfølgelig ikke kjøpe en billett som jeg ikke kom til å bruke. Rasjonelle tanker er supre !

To dager før konserten så vet jeg at jeg kommer til å være der denne onsdagskvelden. Jeg prøver å kjøpe billett, men selvfølgelig er de utsolgt.  Så blir det gjort kjent at det er 20 billetter som skal legges ut for salg i døren før konserten.

Jeg tripper og kjenner og føler og tenker at jeg vil helt sikkert komme som nr. 21 ,- altså ikke få tak i denne billetten. Så da lar jeg bare være,- som mange ganger før sagt så er jeg mye bedre på å takle å avvise enn å bli avvist.

Jeg innrømmer at jeg våger faktisk ikke å spørre etter en billett! Dette sier jeg til en av mine søte medpasienter som sier at hun skal fikse dette. Og jeg får billett! Lykke på jord.

Etter en fantastisk konsert der Anita Skorgan deler og byr på seg selv på en måte som får henne til å vokse mange meter i mitt syn på denne flotte kvinnen, så skal hun signere CD’ er hun har tatt med.

Som jeg skulle ønske meg… tenk å få en CD med hennes signatur. Jeg føler meg som et barn som kan få lørdagsgodt på en mandag.  Men…jeg våger jo ikke stille i den køen…det er sikkert ikke flere igjen når jeg kommer frem til bordet der Anita sitter og signerer.

Så kommer ”støttekontakten” min under oppholdet på Modum. Hun jeg ikke hadde klart meg uten og som godt vet hvem «hun» er når hun leser dette. Hun går resolutt bort til Anita og sier: ” Du, går det at jeg får ta et bilde av deg og venninnen min? ”

”Selvfølgelig ”, sier Anita.  Så roper «støttekontakten»  på meg, venninnen min altså og da er det jo faktisk om mulig, enda mer skamfullt å ikke våge å gå bort til dem som står der. En journalist blant andre som ønsker ”et ord med artisten”.

Og jeg setter meg ned, ved siden av Anita, helten fra lang tid tilbake. Hun signerer en CD til meg og vi smiler sammen mot et kamera som selvfølgelig er en smart telefon.

Denne kvelden gjorde dagen min. Jeg ble kjent med en artist som bød på så uendelig mye mer enn hva jeg har ant og forstått hun kunne. Og det gjorde så godt!

Jeg ønsker å dele et vers av en tekst på denne CD’en. Denne  som i tillegg til den første melodien som heter ”Klar nå” har blitt så sterk for meg. Sangen heter ”Havet utenfor” og vers tre lyder slik:

Jeg trenger ingenting å dempe smerten med

Så ikke gi meg diagnoser, bare fredag

Du tror du vet alt om meg

Men ingen kan forstå et annet sinn

Jeg favner som mitt barn

Den skatten jeg har funnet nå

Og favner som det var mitt eget barn

Den skatten jeg har funnet nå

Takk Anita!

Takk Elin Anita!

Takk Marina!

Vi finner nok skatten tilslutt! Og i mellomtiden lar vi høsten være som den er!