Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Er da bare å si det…

 

Det er mandag i dag.

Den mandagen som alltid kommer etter søndagen som alltid er dagen før tirsdagen og som er den første dagen i uken, mandagen altså –  og jeg syns det er en sliiiitsom dag.

Dagen i dag er intet unntak.

 

Neste mandag har jeg fri. Psykologen min har i alle fall andre planer enn konsultasjoner med klienter på sitt kontor, – så da har jeg fri.

I dag , når timen var omme sa han at han holdt på med å lage nye avtaletidspunkt for klientene sine. Så spør han om det er viktig for meg å komme om mandagene? Om klokkeslettet som er 12.45 er viktig , eller om…?

 

Nei selvfølgelig sier jeg, jeg kan da innrette meg. Jeg kan jo komme når det passer for deg jeg. ”Ok, kan du tidlig også”, spør han. ”Jaaaa”…jeg drar vel litt på det. ”Kan du kl.08.30?”

”Ja da” , svarer jeg. ”Alt går. Jeg har nå ikke så veldig mye jeg holder på med om dagene”.

 

Jeg kunne bitt tungen av meg…fordi,-

 

det er bare det at det går jo ikke! For det første så er det et poeng at jeg har en sånn ”midt i mellom” time fordi jeg ikke orker disse ”venteromstreffene” eller møtene eller bare det å sitte på et venterom fullt i mennesker. Jeg er alltid så utrolig engstelig for at det skal komme noen jeg kjenner, som spør meg om noe når jeg føler meg som mest sårbar, som lurer på noe jeg ikke ønsker å svare på. Det er det ene, det andre  er at det er en av dem som jobber på dette store kontoret  som trigger meg så pass mye at jeg vil ikke klare å være tilstede i timen med psykologen dersom dette mennesket dukker opp på venterommet.Å høre og å se dette mennesket er nok til at jeg kan komme til å gå vekk fra hele venterommet. Bare forsvinne. Og siden dette mennesket jobber på dette stedet så er sannsynligheten stor for at jeg vil kunne møte på nettopp denne personen, dersom jeg kommer til det klokkeslettet da ”alle de andre timer starter”.

 

Og dette har jeg sagt, og nevnt og diskutert og snakket om med min behandler SÅ mange ganger, likevel klarer jeg ikke si noe om akkurat dette når han spør. Jeg smiler fint og sier at, selvfølgelig…jeg innretter meg jeg. Først etterpå,- på veien til toget tenker jeg…

 

Dette må jeg selvfølgelig få orden på. Dette skal jeg klare å fikse. Jeg skal selvfølgelig gi beskjed om at jeg trenger en sånn ….45 time, en kvart på hel time time, en sånn som er midt i mellom og som han som er behandler har lovet meg ikke trenger å være et problem. Snarere tvert imot har han sagt det er helt uproblematisk. Likevel sitter jeg her og problematiserer, fordi jeg kjenner meg selv. Jeg vet hvordan det så lett kan bli, og siden psykologen sier at det ikke er et problem, ja-  da er det vel ikke det da, et problem altså. Hverken det ene eller det andre. Det er bare meg,- tenker jeg.

 

Så sånn tenker jeg og går fra psykologkontoret og mot jernbanen der jeg skal ta toget hjem fra…

Hm… den butikken der var fin, men kan jeg gå innom der da om det ikke er noe jeg trenger eller skal ha, egentlig. Flaut…sånn helt alene.

Jeg skulle vært til frisør tenker jeg da jeg går forbi en frisørsalong …syns jeg ser så sliten ut på håret, men tenk om frisøren tenker noe annet?  Da ville jeg bare si, selvfølgelig, mens jeg tenkte at jeg trenger vel mest av alt bare litt omsorg.

Og så kjenner jeg hodepinen komme seilende og tenker at dersom jeg hadde gått til lege med den bihulebetennelsen litt før, så kanskje jeg hadde sluppet tenke på at jeg kanskje trenger en annen type antibiotika, fordi det ser ut til at denne vanlige apocillinen den virker jo søren meg ikke…tror jeg.

 

Å formidle noe om egne behov er så vanskelig. Ringer i vann. Selv i stille vann som i «det sorte hav»! Der måtte jeg også lage ringene selv.

Bilde

 

Det sorte hav.

 

Advertisements

5 kommentarer

  1. Lilliann :-)

    Så godt beskrevet,veldig kjente utfordringer ja. Og det er jo kun oss selv som kan si noe om ka vi treng og ka som må tas hensyn til,men så vrient det er….

    • Ja, alt for vrient..teite oss. Da e jo egentlig veldig lett:)

  2. Vet du, jeg synes det er skikkelig rart at behandleren din ikke klarer å trekke informasjonen du gir inn i den praktiske, virkelige hverdagen!

    Det ER vanskelig å formidle og i det hele tatt registrere egne behov og respektere dem,, ikke minst ta innover seg at en selv er viktig. Når behandleren da ignorerer det så snart han støter på et administrativt problem, vel.. hva gjør en med det?

    Kjenner at jeg blir irritert på dine vegne!

    Håper du klarer å ta det opp med han neste gang.

    • Tusen takk, den hjalp meg. Jeg sendte han en mail, og fikk det svaret jeg trodde..» det hadde jeg glemt»…mitt neste spørsmål blir da om han bryr seg så lite som jeg føler?

      • Jeg skjønner hvorfor du spør, men kan bare gjette. Kanskje det er en naturlig oppføllging av temaet neste time? Eller hva du kan forvente og hvor lenge utenfor timeslutt informasjonen sitter? Visse ting har stor praktisk betydning. Jeg synes ikke det er urimelig at han skal holde slik informasjon «fremme» når avtaler gjøres.

        Ønsker deg lykke til i neste time! Håper han kommer deg fint i møte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: