Lykke på boks ?
I gårdagens VG står det oppskrift på hvordan du kan bli lykkeligere på 4 uker. Hvordan du kan bruke din egen lykkebok til å skrive ned alt som du gjør for å bli bedre. Tenk bare fire uker tar det, og jeg kan føle meg enda mer lykkelig enn i dag! ( Det skal vel forresten ikke så veldig mye til dersom jeg legger frem resultater fra skjemaveldet jeg måtte fylle ut på Modum, at jeg blir litt mer lykkelig mener jeg).
Så dersom jeg klarer å gjennomføre denne «ALT-metoden»( aktiv livskvalitetstenkning) som er skissert i avisen, så kan jeg planlegge lykkeligere dager i alle fall frem mot jul 2013. Det kunne jeg virkelig godt tenke meg! Likevel kjenner jeg på noe som ligner litt skepsis…
I gårdagens nyhetssending var det intervju med den samme mannen som er hovedpersonen i VG’s artikkel, og som heter Espen Røysamb. Han er selvfølgelig professor i psykologi. Det er bare til å lese og lytte og prøve og selvfølgelig føle seg lykkeligere sånn litt etter hvert, tolker jeg ut fra det jeg leser.
Nå innrømmer jeg at jeg ikke fulgte særlig godt med da de intervjuet denne professoren i gårdagens nyhetssending, men jeg fikk likevel med meg at det handlet om at vi nordmenn prøvde å kjøpe oss lykke gjennom kurs og litteratur og sikkert mye mer. Jeg våger ikke nevne det kronebeløpet som ble nevnt ( eller kanskje det ikke ble nevnt?) , fordi det husker jeg ikke, men jeg antar utfra reportasjens tema, at vi som lever i dette rike landet Norge prøver å ”kjøpe” oss lykkelige og at dette primært handler om penger. Noen selger en oppskrift på min lykke. Jeg blir fattig og lykkelig, den som selger rik og om mulig enda lykkeligere.
Jeg husker for lenge siden at vi kunne kjøpe frisk fjelluft på boks. Eller sjøluft, eller en eller annen godsak som egentlig ikke var noe men som vi likevel kunne kjøpe.
Selvfølgelig et salgstriks, men jeg er ganske sikker på at mange mennesker kjøpte seg bokser med disse friske fjellvindene , akkurat av den sammen type som vi kan se i Donald Duck at Petter Smart kan klare å lage i sitt laboratorium. Jeg hadde en sånn boks på rommet mitt. Egentlig ganske fasinert og nysgjerrig på hva som ville skje om boksåpneren fikk gjøre den jobben den er tenkt til. Husker ikke om jeg gjorde det, åpnet den altså.
Jeg får litt den samme følelsen når jeg leser om disse prinsippene for lykke som blir skissert i aviser og bøker. Selvfølgelig vet vi en del om tanken kraft. Mindfulness har blitt praktisert sikkert så lenge mennesker har vært bevisst seg selv, men har fått et stort løft og er blitt salgbart fordi det har fått et navn. En kaller det ”mindfulness”, et riktig godt norsk ord, og evidensbasert forskning viser endelig at det virker å roe ned, kjenne etter og ikke bare jage videre.
Så nå sitter jeg her med gårdagens VG , fanget av en artikkel som forteller meg 5 mulige oppskrifter på mer lykke. Psykologen påpeker at det kan være lurt å ikke ha for mange områder å jobbe med samtidig, og at selvfølgelig så passer ikke alt for alle.
- En drømmedag…så skrive i lykkeboken etter en oppskrift hvordan dette gikk.
- Jobb mot et mål…
- Det kunne vært verre…
- Ny fysisk aktivitet…
- Gjør noe for noen…
Joda, jeg kunne nok godt jobbet med alle disse fem områdene. Det kunne jo være en drømmedag å ha som mål at jeg kunne fått dette til. At det kunne være en ny aktivitet som jeg gjør for meg selv og for kanskje noen andre, og selvfølgelig,
det kunne vært verre!
Imens venter jeg på at noen begynner å selge hermetisk lykke på boks.
Kanin i magikerklær, den ultimate hevn…
- Publisert i: Håp ♦ LIVET ♦ Uncategorized
- Tagget:evidens, ingen liker å bli lurt, mindfulness, tenk deg glad
Bak fasaden - Rønnaug 
Nå har jeg ikke lest artikkelen, men til vanlig tror jeg ikke så mye på oppskrifter som skal gi lykke. Derimot kan jeg tro på råd når noe er vanskelig, jeg tror på dialog og jeg tror på sunn skepsis, muligheter og på håp. Dessuten tror jeg på å lytte litt til meg selv med tanke på egne behov. Og forsøke å forstå om behovet kjennetegnes gjennom at det skal dempe noe eller åpne for noe, det vil si om det handler om flukt eller byggestener. Det igjen handler om å sette ord på ting. Det navnløse får vi gjort lite med. Mens om jeg finner ut av hva ting er og navnsetter det, kan jeg kanskje gjøre noe konkret. For eksempel gjøre som behovet krever, eller arbeide i mot det. Men ikke nødvendigvis løse alt der og da, eller i løpet av fire uker, for ting tar tid. Og noen ganger må sannheter få tid til å rotfeste seg før en klarer å gjøre noe med det.
Jeg tror på de små lykkeopplevelsene. De små glimtene i hverdagen. Det å ha fått vasket opp. At en av døtrene stikker innom. Eller om jeg har fått til noe på atelieret. Oppleve en god samtale med kjæresten. Jeg tror ikke på noe lykkeland. Og i hvert fall ikke på et kart som viser veien dit. Om jeg tror på kart, så er det i forhold til å styre unna skjær. Og det kartet med skjær er spesielt viktig om jeg for eksempel er deprimert.
Jeg tenker at om lykken er der hele tiden er den ikke lykke, men allmenntilstand. Men et relativt greit stemningsleie ønsker jeg å ha. Og kanskje det går å ta noen valg som hjelper en til å få det, til en viss grad. Gjennom ting som kosthold, frisk luft, og det å være sammen med noen som betyr noe. Få brukt seg selv på områder som teller. Våge å slippe ut ting som er vanskelige å vise fram. Det er ikke sikkert at slike ting får deg opp dit du vil i et eneste jump, men over tid likevel kanskje ett steg opp på skalaen. Og også det er verdt å ta med seg.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Og jeg kunne ikke være mer enig. Men fristelsen til å sette VG sin dobbelside om kjøpt lykke til noe, ble for fristende.