Paradoksalt nok…

roennaugrevheim ♦ 25. oktober 2013 ♦ 1 kommentar

Natt til i går fikk jeg ikke sove.

Bautaen min skulle opp og ut på en jobb når klokka var 03.30 om morgenen eller om natta. Det er grytidlig, uansett. Og jeg varmet meg under dynen, egentlig ganske redd og urolig for å vekke han. Det er nesten umulig å sove lydløst med tette bihuler og hoste som følge av dette. Men jeg vet at han aldri ville komme til å si noe til meg som ikke er positivt, selv om han hadde våknet av hostingen min. Han gjør aldri det,- han uttrykker heller bekymring for at jeg ikke får sove. Det er godt å bli sett, men om natten blir det til at jeg får dårlig samvittighet fordi han da gjerne ikke får sove. Egentlig et lite paradoks dette.  Den sunne fornuften sier at jeg skal bli liggende, mens den lett moraliserende stemmen ber meg om å gå på et annet rom. Selvfølgelig kunne jeg lagt meg et annet sted, det er nok av senger rundt om i huset, men jeg ble nå liggende å vri meg til han sto opp.

Tankene som grep tak i meg denne natten handlet nettopp om paradokser. Det kan være så enkelt som at det faktisk er et paradoks at jeg blir liggende i sengen uten å klare å slappe av fordi jeg er redd for å vekke mannen ved siden min, når jeg vet at jeg har mange muligheter til å flytte på meg. Dersom jeg gikk til et annet rom, så kanskje jeg hadde fått sove,- eller kanskje ikke. Så blir jeg nå liggende å høre på den jevne duren fra han som sover godt ved siden av meg.

Greien er at denne lyden gir meg trygghet. Det er så godt å vite at det er noen der, noen som jeg kan butte bort i om jeg trenger det. Jeg gjør det ganske ofte, bare tar i han for å kjenne at han er der. ”Tror du jeg har rømt ”, kan han da si med humoristisk stemme. Jeg tror ikke han rømmer. Jeg stoler på bautaen min, men jeg er ikke så flink til å stole på meg selv.

Noen ganger når nettene blir alt for lange så kan det være vanskelig å være helt tilstede i seg selv og det rommet jeg faktisk er i. Da er det den sunne fornuften sin stemme som trenger å få være den sterkeste. Den som sier at jeg skal gjøre det som er best for meg, ikke nødvendigvis det som er ”rettest”. Det ”retteste” kunne vært å sørge for at han som skal på jobb før fuglene har tenkt å røre på seg må få sove. Men fornuften min sier at jeg trenger å være der ved siden hans,- det er mitt behov der og da.

Det kan være vanskelig å ikke bli fanget inn av tanker og følelser som er både sterke og veldig skremmende sånn midt på natta. For å klare å være i dette, leiter jeg meg da frem til bautaen min sin kropp,- trenger bare ta på han et lite øyeblikk. Så er jeg tilbake i meg selv. Jeg trenger alltid ha lys tilgjengelig, derfor ligger mobilen min ved siden av sengen, fordi da kan jeg veldig fort realitetsorientere meg med tanke på klokkeslett. Så trenger jeg alltid å ha en pastilleske. Jeg spiser pastiller når jeg er våken om natta, det hjelper meg også til å være ”her og nå”. Kjevearbeidet, det å tygge  hjelper meg med det.

Sånn ble den natten. Full av paradokser og enda flere tankefulle tankerekker om alle de paradokser jeg føler jeg lever i om dagen. Et paradoksalt liv, kan hende.