Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Dersom ut, – er gjennom…

”Den eneste veien ut er gjennom”, skrev jeg på bloggen min en gang for lenge siden. Sitat Helen Keller, som var en klok  kvinne. En kvinne en har tillit til og som en tror på. Når hun sier dette, så må det være troverdig.

Men jeg er ikke,- eller la oss si var ikke sikker.

”Hva så ?”, tenkte jeg når jeg leste den setningen. Kanskje jeg tror på det om jeg skriver og leser og skriver igjen,- fordi hva er ”gjennom”. Hva er ut og gjennom når en ikke helt vet hva en skal gjennom,- enda mindre hva en kommer ut til.  Helt greit, kjører jeg inn i en tunnel så må jeg gjennom for å komme ut. Logisk nok. Men denne tunnelen,- hvor ender den?

Jeg tror vel ikke dette var det Helen Keller tenkte på når hun formidlet hvordan en skulle komme ut. Jeg vet ikke hva hun egentlig tenkte på, når hun sa dette som er tatt ut av sammenhengen det først ble formidlet i, men jeg kan jo ane at utfordringene både fysisk og psykisk måtte stå i kø for denne flotte døvblinde damen. Helen Keller ble som kjent et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre – kampen for å bryte ut av ensomheten.

Så tenker jeg at det er denne kampen hun tenker på, når hun sier at den eneste veien ut faktisk er gjennom. At en må stå i den stormen som er, og Helen keller levde lenge før facebook og tvitter. Jeg føler meg noen ganger “døvblind”, enda jeg både ser og hører utmerket. Det er bare så vanskelig å forstå, når jeg ikke ser og hører, og jeg jeg jobber hele tiden med å lytte og å se. Lytte til den stemmen som prøver å få meg til å forstå at følelser ikke er farlige. Ikke mine følelser.  At  denne forventningen min om å bli skuffet og misforstått ikke lengre er den stemmen jeg trenger å lytte til eller høre på.

For å lytte skikkelig må jeg også bruke blikket mitt. Når jeg er utrygg på den relasjonen jeg er i , eller på “hvem” det er i meg som snakker , eller om jeg våger å koble på følelser, eller om jeg trenger flykte,- da ser jeg ikke og jeg ser heller ikke på det mennesket jeg er i dialog med.  Jeg trenger å høre og å se at de jeg er i en relasjon til, eller i dialog med. Fordi jeg trenger å vite om den andre våger å holde ut med meg. At han mener det han sier.

Et hjerte på facebook og en sms er fint, men jeg hverken ser eller hører? Jeg våger faktisk også tro at det er flere enn meg som føler seg “døvblinde” i en sånn sammenheng. Dersom veien ut er gjennom, og det er ensomheten som skal forseres.

I mellomtiden føles det ensomt.

Bilde

Denne «tredreparåma» er på vei gjennom, i enslig majestet. Men kommer den ut ? Enten som noe annet enn en åme eller gjennom stammen den prøver å forsere?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: