Forstår det jeg skriver, ikke meg.

roennaugrevheim ♦ 22. oktober 2013 ♦ 4 kommentarer

Jeg fikk en ny følger på tvitter i går. Følger Nr.63.

Ganske kjekt med disse som tvitrer og som haker av i et felt på min tvitter side, der de sier at de ønsker å følge meg.

Jeg aner ikke noe om hvem de fleste av disse 63 menneskene er, men han som begynte å følge meg i går hadde som egenbeskrivelse på sin side:  Forstår det jeg skriver, ikke meg.

Skrivingen går tungt for meg om dagen. Jeg er syk. Ikke sånn syk som jeg antar det er mange der ute i verden som tenker om meg. Forresten, kanskje litt vel ambisiøst å tro at så mange tenker på meg, men i den grad det er noen, så tenker de sikkert at jeg er psyk. I alle fall tidvis.

Akkurat nå er jeg faktisk syk. Syk med s , ikke bare ps.

Denne sykdommen som tar den største plassen akkurat nå heter noe så enkelt som bihulebetennelse. Det er veldig lenge siden sist jeg hadde dette, og er vel egentlig glad for å registrere at det er greit nok å ikke huske hvordan dette føles og oppleves mellom hver gang. Jeg tror uansett den er verst og mest forferdelig hver gang den oppstår. ”Har i alle fall aldri vært så ille som denne gangen”, sier jeg denne gangen også.

Men , poenget akkurat nå er at jeg har så behov for å uttrykke noen av de tusen tankene som rør seg i meg og i hodet mitt, på papiret eller på mac’en. Skrive litt for å rydde vei til nye tankebaner. Noen ganger fungerer det nemlig sånn.

Kanskje fordi nå, når jeg er både syk og psyk, så kjenner jeg på noen ekstra dimensjoner koblet til egen sårbarhet. Jeg griner bare jeg tenker sårbar. Så skal jeg prøve å ”anerkjenne og å forstå at sånn kan det lett bli for traumatiserte mennesker”, sier psykologen min.

Alt for meg som føles unormalt av følelser er så forbasket normalt for den som er traumatisert( sier psykologen). Og,-  det er anerkjennelsen som uteblir( antyder psykologen og tolker jeg). Alt det vonde og ubeskrivelige er normale følelser( normalt, tolker jeg). Mot normalt kan hende, men likefult så elendig og normalt. Anerkjennelsen av de ulike delene av meg selv er viktig og helt nødvendig arbeid, selv om det sikkert kan høres utrolig teit ut for alle dere som ikke forstår dette med tilknytning og relasjoner og dissosiasjoner. Hvor lett er det vel å forstå, at å ha  ”deler” i sin personlighet som er så uendelig sårbare og livredde for avvisning,  at det er tanken om dette som tar opp nesten all den plassen som er og forskyver alt det rasjonelle, og det er helt normalt?

Jeg rydder mye tanker når jeg skriver. Jeg tror jeg forstår det jeg skriver i langt større grad enn jeg forstår meg selv.

De siste ukene har tankeaktiviteten og frustrasjonene vært mye større enn evnen til å sette tanker ned på papiret.

Med en aldri så liten frykt for å miste meg selv, skriver jeg noen linjer i dag. Fordi jeg tenker at om det blir sånn at jeg ikke forstår det jeg skriver heller, hva forstår jeg tilslutt da?

Gråter mosen også?