Dette er like komplisert som det er å lage isroser…

roennaugrevheim ♦ 15. oktober 2013 ♦ 5 kommentarer

Jeg syns det er veldig hyggelig å ta bilder.

Jeg kan kjenne at jeg koser meg helt inn i hjerteroten når jeg “får til” å ta med meg kamera ut på en liten tur eller på en litt lengre tur. Så koser jeg meg like mye når jeg laster bildene inn på mac’en min og kan lagre eller slette, alt etter hva jeg føler og syns om det jeg har fanget på min litt lengre, eller min korte tur.

“Får til” skriver jeg, fordi det faktisk krever en del av meg å gjøre dette. Jeg trenger nok ro inni meg. Nok ro til å finne frem kamera, finne frem linser, finne frem tursko og se til at jeg har “batteri” som er lada slik at jeg kan rusle en stund uten å tenke på at det er noe som begrenser meg. Batteri i direkte og overført betydning !

Er det noe som butter i mot havner jeg kjapt i sofaen igjen,- fordi jeg egentlig ikke orker( tenker jeg).

Å dele bildene med andre er litt av bonusen. La andre få lov til å se hva jeg har klart å fange gjennom kameralinsen min. Det føles godt når noen sier at dette var et fint bilde. Samtidig så tenker jeg at jeg har jo ikke “gjort” noe annet enn å fange det naturen har å by på. Det er jo faktisk så komplisert og samtidig så enkelt som dette.

Jeg har aldri lært noe om å fotografere. Kanskje jeg skulle det? Finne et kurs eller noe å gå på. Jeg skal det den dagen jeg får nok mot… tror jeg.

Så var det denne bloggen min da. Det å finne bilder som speiler eller understreker noe av det jeg skriver om i mine korte og litt lengre refleksjoner. Jeg kjenner det blir tydligere det jeg ønsker å dele når det visuelle med et bilde kommer i tillegg.

Siden jeg ikke våger å gå på kurs, tenkte jeg at jeg iallefall kunne være medlem på en facebook side der bilder blir delt og kommentert. I dag har jeg prøvd etter alle kunstens regler, lest “oppskrifter” opp, ned og i mente om hvordan få legge ut bilder på denne facebook siden som jeg har valgt som heter «Den glade fotoamatør”. Jeg trodde jeg fikk det til, men så får jeg jo det ikke til likevel. Noen av medlemmene på denne facebook siden  prøver å hjelpe, og noen kommer med gode tips, – men- jeg –får- det -ikke –til!!!

Så prøver jeg igjen å legge ut denne isrosa mi, som jeg syns er et vakkert bilde jeg fanget på en liten tur  vinteren som gikk. Tittelen på bildet mitt blir: “dette er like komplisert som det er å lage isroser”.  Da var tanken min at det å legge ut bilder på denne siden er like komplisert som det er å lage en slik isrose. En umulig oppgave, er tanken bak.

En isrose er et komplisert stykke kunstverk som det faktisk bare finnes en av, og som kan være borte nesten like fort som den viste seg. Skikkelig ferskvare. Litt ørliten temperaturforskjell så er den ikke den samme rosen lengre. Og vi kan ikke dirigere den,- den former seg kun av påvirkningen av temperaturen der den finnes. Endres temperaturen blir den kanskje ikke “noe” i det hele tatt. Bare ingenting!

Isrosen ble plutselig en nydelig vakker og skjør metafor. En metafor på det kompliserte ,- det enkle og samtidig så utfordrende.

Akkurat som livet. Ferskvare som hele tiden er i endring. Vi kan påvirke mye, men ikke alt.

Carpe diem.