Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Så sånn går nå dagene…

Disse dagene, hvem sa at dette var livet?

Og om det faktisk er dette som er livet, ja da tillater jeg meg å lure. Jeg stiller spørsmål ved om det kan være en mening.

Om det finnes en mening der bakenfor et sted?

Jeg vet lite om hvem som leser bloggen min. Jeg ser det er mange…og kanskje det kan være godt for noen å vite litt om hvordan det kan være for meg og hvordan mine reaksjonsmønstre noen ganger kan være. Uansett er det godt for meg å prøve å dele. Kanskje det blir lettere da?

Fordi nå er det vanskelige dager. Kanskje det er Modumboblen som er i ferd med å sprekke? At gråten har taket på meg i flere døgn er slitsomt. Jeg trodde vel ikke helt det kunne gå an å gråte så lenge , men det gjør det. ”Det er isen som smelter”, leste jeg et sted. Det kan hende det er isen som smelter, det er bare så slitsomt å tenke på alle de isfjella som skal smeltes. Jeg tror det er mange. Det er jo bare toppen som ”synes” av et isfjell.

Så sier bautaen min at han opplever meg som bedre. Mer i kontakt med meg selv enn på veldig lenge. Det er godt å høre, men så vanskelig å tro på. Det gjør godt å erfarer at han forstår. At han forsvarer meg på en måte som gir tillit. Han forsvarer ikke at jeg blir sint og utav meg når jeg blir redd, men han viser meg at han forstår at det er sånn det kan se ut for meg som lever med et mikromillimeter smalt toleransevindu.

En av mine store livsløgner har vært at jeg ikke har angst. Jeg har følt meg heldig, fordi jeg da har sett for meg type ”nervevrak” som ikke våger og ikke får til, fordi angsten deres kveler. Min egen angst har jeg ikke forstått. Kroppen min har heller ikke forstått utover det å lage ”vondter” og smerter og sinne og frustrasjon og flukt eller freeze. Flukt fra det meste, – mennesker, smerter og nesten livet.

Å flykte er hensiktsmessig når en er livredd. Det er ikke hensiktsmessig i dag som voksen kvinne,- men jeg fortsetter å flykte når jeg er underaktivert eller langt under toleransevinduet mitt. På samme måte som et jaget dyr som gjemmer seg for en jeger. Jeg øver meg hver eneste dag på å være, kjenne etter at jeg er og at jeg er en voksen person som lever i 2013… ikke et barn i 1970 eller der omkring.

For det er  vanskelig å begripe hvorfor jeg skal  bli så redd for å åpne døra til den uskyldige, sikkert så søte gutten som ringer på døra en søndags formiddag for å selge avisen. Min reaksjon er at jeg lar være å åpne og at jeg gjemmer meg. Noe blir aktivert og jeg blir frosset fast for at ikke ”noen” skal oppdage meg. Så da bautaen  kommer hjem litt senere, er det han som får denne frykten og redselen uttrykt som et sinne som ikke hører hjemme noen steder.

Så forstår han og jeg skammer meg fordi jeg oppfører meg så irrasjonelt, samtidig som jeg jobber intenst med å anerkjenne og å godta at dette er en normal reaksjon hos et traumatisert menneske. Og jeg er et menneske som er traumatisert. Alvorlig traumatisert til og med. Det er naturlig at jeg dissosierer og at det da er ei lita redd jente som egentlig trenger å gjemme seg for noe som er fryktelig og farlig for henne som er den jeg er akkurat da. Hvem kan den lille jenta stole på? Hvem kan jeg som voksen stole på?

Kanskje det går an å forstå at det er krevende og utfordrende? Hvordan skal de som er nært meg og som jeg er glad i og som jeg bryr meg om forstå? Det er  vanskelig å være den som skal måtte forklare og forsvare noe som jeg  kanskje ikke helt forstår selv en gang. Ikke når det skjer at jeg dissosierer , fordi det vet jeg ikke selv at jeg gjør. Ikke før etterpå. Som nå når jeg sitter her og skriver, og det er fredstid for meg. Nå er jeg i toleransevinduet mitt og er da ikke er så aktivert. Da forstår jeg.

Neste utfordring  er at når det er fredstid, ja da kommer de følelsene som gjør meg deprimert. Følelsen av håpløshet og tristhet. Isoleringen og behovet for å bare forsvinne.

Likevel, jeg er her og jeg skal søren meg kjempe. Fordi min aller beste venn og kjæreste fortalte meg i går at han opplever stor fremgang de to siste årene. Det gir håp i håpløsheten.

Så sånn går nå dagene…

Bilde

Stolte denne øyenstikkeren på meg, eller glemte den seg et øyeblikk? 

Legger ved en lenke der Arne Blindheim skriver litt om måten traumer kan behandles:

http://www.helse-nord.no/getfile.php/NLSH_bilde%20og%20filarkiv/Pulsen/Kunnskapsbygging/Tekstfiler/faseorientert_behandlig-arne_blindheim.pdf

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: