«La din vilje skje»…

roennaugrevheim ♦ 6. oktober 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

I dag kjenner jeg på behov for å skrive litt om tro. Min tro på noe som jeg ikke helt vet hva er, men som jeg tror er noe.

På Modum hadde jeg samtaler med en av prestene, Inger Ma. Vi snakket ikke mye om Gud og Jesus og kristentroen. Vi kunne helt sikkert gjort det dersom jeg hadde ønsket det, men jeg var ikke der.  For meg var det godt å snakke om de utfordringer jeg møtte i terapien, alle utfordringer som dukket opp og som handlet om eksistensielle utfordringer. Drøfte dette med henne som var prest.

Det kan nok være mange ulike bakenforliggende årsaker til dette behovet. Jeg er ikke sikker på hvilket av dem som var størst og som sto fremst, men jeg vet at de samtalene på en benk i Olavskirken, side ved side med henne som var prest gjorde meg godt.

I epikrisen fra Modum står det at jeg har hatt sjelesorgsamtaler med prest, og at jeg har fått navnet på en prest som er villig til å ha videre kontakt med meg. En prest som er villig til å lytte og å samtale med meg som ikke får til dette med troen og troslivet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan eller når jeg vil komme til å klare å ta denne kontakten. Det er vanskelig for meg, fordi jeg trenger å være trygg og jeg trenger at den andre skal forstå at jeg med min dissosiering noen ganger ikke klarer å være i den voksne delen av meg selv. Det er litt av dissosieringens vesen.

Og jeg kan forstå noe nå, om hvorfor det er så vanskelig.

Til den siste timen med presten på Modum hadde jeg skrevet et brev. Et brev til Gud. Et brev fylt med sinne og frustrasjon. Et brev jeg leste høyt i kirken.

Mens jeg skrev dette brevet ble jeg oppmerksom på alle de følelsene som kjempet om å komme til overflaten. Sinne og raseri, frustrasjon, glede, hengivenhet og ydmykhet, misunnelse og sjalusi, skyldfølelse, sorg og skam. Stort sett det meste av et følesessliv vil jeg tro.

Likevel tror jeg skuffelsen sto fremst. Den skuffelsen som du kan se hos et barn som blir lovet noe, blir speilet noe som skal bli så godt og så fint. De bønnene vi lærte på skolen, på speideren, på ten- klubben, i konfirmasjonsforberedelsene om at

”la din vilje skje Gud” og ”Gud er god” ,  jeg kunne sikkert fortsatt i det uendelige.

For den som dissosierer kan den ”delen” av meg som blir snakket til  være den lille jenta på speideren, eller den som noen ber aftenbønnen til, eller den som er i første klasse på skolen der Fadervår som bønn blir lært. Den lille jenta som trodde på at dersom vi ber om at din vilje skal skje, så skjer det.

Og hvordan da forklare at Gud er god når overgrep og død, sorg og fortvilelse er det som får lov til å dominere livet ?

Hvordan da finne trøst og styrke i den troen som en lengter etter, når ordene ”la din vilje skje” er det som overprøver og overstyrer tankerekkene ? Hvorfor eller hvordan har jeg gjort meg fortjent til alt dette vonde ? Fordi det er sånn jeg tenker når det er den lille jenta i meg som er fremme og tolker. Er min tro så feil?

Jeg skrev et brev til Gud, og jeg har ikke fått svar. Presten prøvde ikke på å forklare, men hun støttet meg på det vi begge tolket som ”lettvint” teologi, og hun sa, som noe av det siste før vi skilte lag:

”dersom noen sier noe sånt, kan du da klare å tenke at dette ville Inger Ma kalle for lettvint teologi”.

Jeg kan det Inger Ma, jeg kan si at dette eller noe er lettvint, og imens venter jeg på svar på brevet mitt.

«Forglemmegei»