Brobygging som må være god nok…

roennaugrevheim ♦ 4. oktober 2013 ♦ 4 kommentarer

Jeg puster og prøver å kjenner etter.
Jeg puster når jeg kjenner på uro og når angsten min manifesterer seg i svettetokter og et hjerte som løper fullstendig  løpsk. I en dissosiert verden kan angsten fange uten at en har peiling på at det skjer. Dette høres sikkert helt sprøtt ut, og det er jo egentlig det også. Likevel så er det sånn det er. Jeg har nok levd med en angst som har begrenset min livskvalitet mye, uten å ha klart å formidle at det er angst som er problemet. Hjertebanken og kvelningsfornemmelsen kan således fort oppfattes som alvorlig sykdom, som et eksempel. Er det et hjerteinfarkt eller er det angst? Mange blir ”hypokondere” og mange lærer seg å ikke kjenne etter. Der er jeg…

Jeg har motarbeidet denne angsten min, nektet å godta, men kjenner nå at jeg trenger å bli kjent med den. Jeg har holdt tilbake og fortrengt, benektet og motarbeidet ved å skynde meg videre.

Nå puster jeg og prøver å kjenne etter. Men det er ganske skummelt.

Det er skummelt å kjenne etter at ”noe” er en følelse og videre  hvilken følelse det er jeg undertrykker. Er dette frykt, glede, sorg eller lykke? Og jeg vet nå også at jo mer jeg tillater følelsene å komme frem , jo bedre blir det etter hvert å håndtere symptomer på traumene mine , og dissosieringen vil bli mindre fremtredende. Klarer jeg dette vil jeg også kunne føle meg som et helt menneske håper jeg.

På sikt,- en gang i fremtiden når jeg har klart å få nye forbindelser mellom urhjernen min ( lillehjernen med amygdale) og hoveddelen (cortex), skal det bli bedre . Målet med en traumebehandling er å jobbe slik at nye forbindelser mellom mine hjernedeler gir meg muligheter til å ”skrinlegge” gamle og i dag unyttige reaksjonsmønstre, med reaksjoner på hendelser og triggere som er funksjonelle og mer nyttige. Det er ikke slik at det som en gang var funksjonelt for meg er det i dag. Dette må urhjernen min også forstå,- et langsomt arbeid.

Derfor tar dette arbeidet også så stor plass. Jeg kjenner meg forvirret.  Jeg er i ferd med å oppdage hvor stor forskjell det er på det jeg deler av meg selv med andre og det jeg føler og kjenner på innsiden min. Denne diskrepansen krever utrolig mye energi. Jeg blir fullstendig utmattet. Jeg kan føle at noe er feil uten å klare å ”se” tidsnok, fordi urhjernen eller amygdale sin respons er så utrolig mye kjappere enn cortex eller storehjernen. I storehjernen sitter alt det jeg har lest og lært gjennom livet mitt fra bøker, skolegang og positive ( og andre ) erfaringer. Dette blir på en måte overprøvd at responser fra amygdale ( urhjernen) som i dag ikke lengre er funksjonelle.

En gang var de gjerne det.

Men ikke i dag…

En slitenhet som det er umulig å sove seg fri fra, den bare sitter fast.

En forvirring som også kan få meg til å lure på hvem jeg faktisk er. Hvem er denne Rønnaug som prøver å finne ut av seg selv, egentlig? Og hvem kan forstå dette? Hvem kan forstå at dette kan ta så stor plass?

I dag fikk jeg en foreløpig epikrise fra Modum. Det er ikke overraskende lesning, men likevel kjenner jeg på en følelse av å dissosiere. Dette er noe, men er det meg?

Jeg vet jeg trenger hjelp. Jeg vet jeg trenger støtte og jeg vet at dette kommer til å ta tid, så mikromillimeterne mine får være gode nok!