Også en bekymring…

roennaugrevheim ♦ 2. oktober 2013 ♦ 5 kommentarer

Det er godt å være hjemme igjen.

Eller,- er det godt å være hjemme igjen?

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har klart å kjenne etter enda. Dagene fra jeg reiste fra Modum har vært travle. De tre barnebarna har stått veldig i fremste rekke disse dagene som har gått. Og jeg har virkelig kost meg til tross for at jeg kjenner meg dødsens sliten.

Jeg fanger min egen tanke, som undrer seg over hvor tiden egentlig har blitt av, eller har vært? Det er 4 måneder siden jeg var hjemme på skikkelig. Det er lenge.

4 måneder med intens jobbing hver eneste dag, hver time og hvert minutt. 

Denne uken startet med å ta opp igjen kontakten med psykologen min her i Bergen. ”Hvor er du nå, og hvor eller hvordan fortsetter vi nå?”, var tema for denne timen.

Når jeg uttrykte bekymring for min tendens til å isolere meg , samt det at jeg er redd for at ”andre” ikke orker meg og mitt spurte han: ” Har du noen venner?” ”Ja, jeg tror det,- joda jeg har nå vel det”, svarte jeg nok litt nølende.  ( Kanskje jeg er usikker til og med på det innimellom).

Så spør han, ”kan du klare å formidle til dem at det er viktig for deg å være sammen med dem uten at tematikk skal være din sykdom og dine opplevelser omkring denne? Vil vennene dine tåle det? Kan du ha lov til å styre dette? ”

I går var det fastlegen som skulle besøkes. Han har ikke kunnskap om dette som jeg strir med, men innrømmet det og ønsket å undersøke og å lese seg opp. Det er betryggende for meg. Jeg kjente det gav tillit.

Jeg kjenner likevel at jeg er urolig. Jeg kjenner på frykten for å bli helt forlatt. Jeg kjenner på at kontakten med den verden jeg er kastet tilbake i nå har vært minimal den tiden som har gått. Kanskje var den liten før jeg reiste også. Fra lite til ingenting på en måte ? og nå tilbake… som et vindpust.

Kanskje er de andre redde. Redde for meg? Redde for å forstyrre? Redde for å bry seg…  eller meg? Og videre, kan jeg klare å finne nok krefter og mot til å våge å vise meg frem? Stå i det at jeg har lov til å bare være meg og at det er godt nok? Er jeg for krevende?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjenner på en uro her jeg sitter og er tilbake i det modus jeg var i da jeg reiste herfra for 4 måneder siden. Jeg vet at jeg aldri vil være tilbake der jeg var den gang, fordi jeg har lært og erfart og kjent på så mye i tiden som har gått, men jeg er likevel urolig for at hulen jeg graver meg ned i , eller inn i skal bli så liten og knapp at jeg kveles.

Fordi da har det jo ikke vært til noen nytte da…

Eller, kanskje det har det likevel?

Ute? Eller inne?