”Som et vindpust er det forbi”

roennaugrevheim ♦ 25. september 2013 ♦ 4 kommentarer

Maiblomen i full blomst tidlig i juni

Tid er rare greie.

Om den kommer eller går… jeg er ikke helt sikker jeg.

Da jeg kom hit til Modum en søndag for snart 4 måneder siden følte jeg at jeg hadde et hav av tid foran meg, før denne dagen som heter den 26.september skulle komme. I dette havet av tid skulle det meste av positive ting skje. Jeg skulle lese og trimme og strikke og kose meg og være i terapi… jeg har bare vært i meg selv og i min prosess. Tatt en del bilder og selvfølgelig da også vært en del ute, men utover det har jeg bare vært.

Den 26.september er den dagen som kommer i morgen, og er også den dagen da vi skal reise fra Modum.

Jeg er ferdige med et opphold her for denne gangen, og jeg skal reise hjem med den nye bagasjen jeg har fått tilgang på her gjennom prosesser og undervisning. Erfaringer som bare er på størrelse med mikromillimeter i den store sammenhengen, men som jeg ønsker å ta med meg til videre bearbeiding. En bagasje som skal gjøre det lettere for meg å være i det livet jeg tross  alt er i, og med alt det jeg bærer med meg både på godt og vondt fra tidligere.  Noe av det nye klarer jeg å ta med, dette andre ”noe” som fortsatt føles for stort prøver jeg å la jeg  ligge igjen enda en stund, iallefall til jeg klarer å slippe opp det øyeblikket som er nødvendig for at nye mestringsmekanismer skal få plass.

Jeg gleder meg til å komme hjem. Hjem til huset mitt og mannen min. Hjem til kattene og hybelkaninene.

Jeg gruer meg til at Kara ikke møter meg i døra. Hun var der da jeg reiste…

Jeg gruer meg også til å møte den andre hverdagen.

Hvordan klarer jeg å lage en struktur på dagene mine som det går an å leve med? En struktur som er akkurat passe til at jeg kan klare å være i den, sånn som jeg er akkurat nå?  Struktur er viktig for  mennesker som er traumatiserte har jeg lært. Og jeg, jeg er et traumatisert menneske som da trenger struktur. Jeg har også med meg kunnskap om at relasjonelle traumer må repareres i relasjoner. Dette kan nesten virke som et paradoks, samtidig som det høres helt logisk ut.

Hvordan møte andre mennesker som gjerne vil at jeg skal fortelle når jeg ikke orker å forklare og forsvare, eller som kanskje ikke er interessert i det som skjer med meg i det hele tatt?

Tåler den andre at jeg setter grenser som er viktige for meg? Og tåler jeg da å føle meg avvist om det skulle skje?

Og det er vanskelig å være der helt nede på det helt trivielle planet, der det er dagliglivet som i første rekke skal håndteres. Ikke gjøre de store og vide refleksjoner om alt som kan skje, fordi det jeg skal nå er å være. Være med det jeg har lært om meg selv og de ferdighetene jeg har øvd på de siste fire månedene. En øvelse der det å kjenne etter, og å stabilisere har vært det største og mest krevende arbeidet.

Det høres kanskje rart ut, men du verden… jeg er sliten.

Og siden jeg har fått den gleden å være tilstede på konsert med Anita Skorgan i kveld er det fristende og sitere to av mange og fantastiske strofer i den 90minutter lange konserten her på Modum.

”Som et vindpust er det forbi”    og    ”Vi høstet en vinter og sådde en vår”

To strofer som jeg tenker kan få følge med meg videre på min reise…

Modne tyttebær i slutten av september