Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Mobbe seg selv, eller selv-medfølelse?

Etter 7-8 uker hjemmefra innrømmer jeg at jeg kjente på behovet for å se og å høre noen andre enn mine medpasienter, eller som jeg uttrykte,- ”andre innsatte”.

Velvitende om at 50 mil hjemmefra og med dårlige innkvarteringsmuligheter, så blir det lite besøk. Jeg kjenner til og med at jeg noen ganger tenker at nå vil, eller orker jeg ikke skrive noe på bloggen, eller lage en oppdatering på face book, fordi da ”vet” jo andre noe om hvordan jeg har det, men jeg vet ikke hvem og hva og på hvilken måte. Plutselig er disse sosiale mediene som jeg tror jeg egentlig liker blitt litt truende. Jeg tror faktisk jeg føler meg litt ensom fordi andre vet, uten at jeg vet hvem som egentlig bryr seg. Om dere forstår hva jeg mener.

Og jeg forstår jo også at jeg befinner meg i en boble av et liv der evnen til å være sosial utover det som er like utenfor nesetippen min er nesten umulig. Så paradoksalt er det, jeg orker ikke men jeg vil likevel. Ambivalensens sanne ansikt kanskje? Vil,- vil ikke.

Annen hver mandag er det undervisning for alle som ønsker delta her på dette bruket som heter Modum bad.

En av disse undervisningene var det  psykolog  Lene Berggraf som hadde. Hun snakket rundt temaet selv-medfølelse. Hun presenterte med en oppriktig innlevelse som gjorde at jeg virkelig ble tent og ønsket å se nærmere på dette som fenomen. Hva er selv-medfølelse? Det høres nesten litt selvdiggende ut, men Berggraf overbeviser raskt om helsegevinsten ved å være litt ”snillere ” med seg selv enn hva vi ofte er. I alle fall gjelder det de fleste av dem som er pasienter på en traumeavdeling.

Å ha selv-medfølelse innebærer at du i stedet for å ignorere smertene dine med avvisning, stopper opp og sier at ”dette er veldig vanskelig akkurat nå, hvordan kan jeg trøste og ta vare på meg selv akkurat nå”?

I stedet for å kritisere deg selv, trenger du å møte egne svakheter på en forståelsesfull måte. En slik måte som du gjerne ville ønsket at en som brydde seg om deg ville møtt deg, om du vågde å formidle at ”nå har jeg det vanskelig”.

Vi er så utrolig raske til å kritisere oss selv. Jeg er lynkjapp. Det er som regel meg det er noe galt med, og det er i alle fall ikke sånn at noen nyter godt av det jeg er eller tilbyr…tenker jeg, om jeg får en liten flik av tvil servert. En får nesten en slags fobi mot følelser om en ikke klarer å ha selv-medfølelse, sier Lene Berggraf, og jeg kjenner meg igjen.

Det er et kjempeparadoks og totalt irrelevant når en ønsker å få ting bedre til, når en ønsker å klare å leve et liv om en ikke klarer å ta i mot ros og komplementer!

En kan noen ganger faktisk bli redd for den følelsen det er å være medfølende med seg selv!

Selvmedfølelse er bevissthet om kroppslige signaler og kapasiteten til å respondere.

 

Føle rett til å hevde egne ønsker ( begynne å kjenne etter)

 

Evnen til å føle dette for seg selv: sympati, empati, bekymring, godhet, kjærlighet, forståelse, ømhet, selv-tillit, sunn selvhevdelse og med ikke dømmende holdning.  Sitat L.B

 

Forrige lørdag la jeg ut et lite sukk på min facebook-oppdatering. Jeg skulle ønsket noen kom på besøk til meg, lød den litt kamuflert. At noen kunne se meg, høre meg, kanskje gi meg en klem?

Så får jeg en melding om at kanskje vi kan komme en tur fra Tønsberg. Jeg kjenner på en glede det er lenge siden jeg kjente sist. Men så…men kanskje det blir litt vanskelig…

I stedet for å utrykke mitt behov sier jeg at det ikke er så nøye. Dere må ikke slite dere ut, det blir for travelt, det kommer sikkert en ny anledning. Inni meg kjente jeg gråten presse seg frem, fordi jeg trengte noen akkurat da.

Så kommer søndagen og jeg får en sms med spørsmål om det passer at vi kommer en tur.

Og jeg kjente at hjertet mitt lever og dunker og slår. Jeg tillater meg å kjenne hvor godt det gjorde meg å vite at de faktisk valgte å besøke meg denne søndagen. En følelse som jeg ikke skusler av, de valgte faktisk meg!

Å mobbe er opplest og vedtatt ikke akseptert handling i samfunnet vårt. Men å mobbe seg selv? Når ble det egentlig akseptert?

Bilde

Jeg trenger noen lykter som lyser opp på veien fremover. Denne tok veien til Tønsberg. en har gått i posten til Lindås i dag….

Advertisements

9 kommentarer

  1. mimmi eiking

    Hei Rønnaug:)
    Du sier at du savner besøk. Blir sikkert lange dager. Du er utrolig flink å skrive!! Hva med å skrive en bok, jeg mener det!! Tenk på det da. KLEM fra Mimmi

    • Så hyggelig å vite at du leser da Mimmi!Klem

  2. sol

    Ærlige du 🙂
    Jeg tror ( og erfarer) at det er mulig å kombinere det med å vise selv- medfølelse ( visste ikke at det het det, men fint å få et ord på det ) og samtidig utøve en viss grad av selv-kritikk. Jeg prøver av og til å balansere de to….
    Og jeg savner deg !! ( men er litt bundet opp ) Synes de var fint at du våget » flagge» at du savner søk 😉 hvor lenge kal du være nå ??

    • godt å være savnet:) kommr hjem månedskiftet september/oktober:)

    • de to henger tett sammen tror jeg SOL, selvkritikk og selvmedfølelse. Tror kanskje vi trenger selv-medfølelsen for at selvkritikken skal bli reflektert og sunn tilogmed…

  3. sol

    Poeng… 😉

  4. sol

    Bare at jeg er enig i at de to henger sammen 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: